Hvordan kan vi bli bedre versjoner av oss selv?

Tekst: Lars Risan, antropolog, idéhistoriker og forfatter

Kan vi spille hverandre gode i fellesskap hvor ikke alle individene er mennesker? Vinciane Despret mener det, og hun viser oss hvordan, i en norsk oversettelse av en liten bok skrevet i lett tilgjengelig sakprosa.  
 
Belgiske Despret er både psykolog og filosof og er en del av en vitenskapsfilosofisk retning som kritiserer en bestemt form for «realisme» innen studier av dyr og mennesker.  
 
Før andre verdenskrig ble behaviorismen etablert som teori innen psykologien. Etologien, læren om dyrs adferd, ble etablert som disiplin innenfor biologien. Begge retningene ønsket å studere adferd hos dyr og mennesker som resultater av rene input-output-mekanismer. I behaviorismen var det «stimulus» som utgjorde input, i etologien var det «instinkter». Output var en «adferd».  
 
Begge retningene kunne anerkjenne at mennesker og dyr (i ulik grad) hadde et indre liv av tanker og følelser. Men dette indre livet kunne ikke studeres objektivt. Det eneste vi kunne si noe objektivt om, var «input» og «output», og dette var også tilstrekkelig for å forstå mennesker og dyr. 

Urealistisk realisme 

For å studere effekten av instinkter og stimulus måtte forskerne prøve å sikre seg at forsøkspersonene og dyrene ikke fortolket eksperimentene «subjektivt». Despret referer til psykologen J.B. Watson, som i 1907 ville studere rotters reaksjon på lyder. Hans metodiske «problem» var imidlertid at rottene også så med sine øyne og følte med sine værhår.  
 
Så psykologen ødela rottenes øyne, og rev ut værhårene deres. Nå reagerte de garantert på lyden, mente Watson. Han kunne dermed studere rottene «objektivt», for han hadde etter beste evne omskapt disse subjektene til objekter. Det er tydelig for oss alle i dag at denne «objektiviteten» ikke har noe med realisme å gjøre. 

Tre faser 

Desprets har intervjuet husdyretologer og fulgt forskningen deres, og med det har hun forfulgt endringer i studiet av dyrs adferd. Tre faser er tydelige, selv om man kan finne enkeltforskere som ikke passer inn i denne periodiseringen (periodene er navngitt av undertegnede): 

• «Behaviorismens glanstid», ca. 1900–1970. 
• «Oppdagelsen av dyrs smerte», ca. 1970–1995. Lab-teknikere i dyreforsøk ser dyrenes smerte. Paradigmet er fortsatt behavioristisk, for smerten studeres adferdsmessig og behandles som en reaksjon på et stimuli. Men dyrevelferd blir et tema. 
• «Oppdagelsen av dyrs subjektivitet», ca. 1995 til i dag. Smerte – eller fravær av smerte – begynner å bli forstått som skrekk og glede, og dyrene tillates å bli bevisste, fortolkende subjekter.  

Dyr fortolker også oss 

Desprets hovedanliggende i Tenke som en rotte er følgende: Hvis man antar at et forsøksdyr er et fortolkende subjekt, må man gjøre to ting: 1) Man må metodisk akseptere at dyret alltid fortolker en hel, opplevd situasjon. Det gjorde dyrene også når man prøvde å omskape dem til objekter. 2) Man må legge til rette for at ulike dyrearters unike subjektivitet skal kunne komme til uttrykk, slik at vi ikke bare antar at deres subjektivitet er lik vår. 
 
For å nærme seg en slik metode trekker Despret blant annet på filosofene Isabelle Stengers og Alfred North Whitehead. For Whitehead former enhver skapning sitt eget «indre liv» og sin egen, indre verdi – sin egenverdi. I tillegg blir enhver skapning formet av sine relasjoner og den verdien man blir tilskrevet av andre. 

Det tenkende dyret prøver å fortolke oss: Hva vil vi med det? Er vi vennlige eller farlige?  

Metodisk betyr dette at et subjektivt tenkende dyr har en oppfatning av mennesket det møter, for eksempel i et dyreeksperiment, i et fjøs eller for den saks skyld i skogen. Det tenkende dyret prøver å fortolke oss: Hva vil vi med det? Er vi vennlige eller farlige? På det grunnlaget handler dyret. Vår emosjonelle innstilling til dyret, vår empati, vår eve til å lytte, eventuelt vår bråhet eller vår kjølighet, former derved den vi ønsker å forstå.  

Å tenke med rotter 

Å anta dyrs subjektivitet, deres kognitive, emosjonelle og empatiske evner, får altså følger for hvordan vi må posisjonere oss selv, følelsesmessig, i møtet med dyret. 
 
For Despret har dette en dobbel implikasjon som er både etisk og metodisk: Å anta dyrs subjektivitet fremmer ikke bare dyrs mulighet til å leve fullverdige liv. Det gir oss selv muligheten til å bli bedre versjoner av oss selv. 
 
En slik tilnærming til subjekter er dessuten ingen metodisk «relativisering», men – kanskje litt overraskende – et skritt i retning mer realisme og mindre objektivitet. 
 
Despret reflekterer litt over hva det vil si å «tenke som en rotte». I arbeidet med boken skjønte hun at det kan vi strengt tatt ikke gjøre, for en rotte er både et subjekt på sine egne premisser, og et subjekt i møte med oss. Vi tenker derfor «med rotter», i vårt møte med dem, ikke «som dem». Despret beholdt likevel tittelen, for den innebar en anerkjennelse av rotters subjektivitet, og det hadde for henne vært et nødvendig skritt på veien til å tenke sammen med dem. 

Anonyme etologer 

Despret skriver lett og ledig og unngår tung fagsjargong fra filosofien så vel som fra etologien. Det hender det lugger litt i den norske oversettelsen, men det er likevel strålende at noen har brukt tid og penger på å utgi denne boken på norsk.  
 
Det er likevel noe litt rart med Desprets bok som må nevnes. Ambisjonen er jo å vise fram en endring innenfor forskningen på dyr. De etologene som presenteres, er imidlertid ganske anonymt til stede i boken. Underveis i lesningen begynner jeg å lure litt på om Despret har funnet noen få sære etologer å snakke med, eller om faget står overfor et stort vendepunkt.  
 
Jeg har den samme undringen til den norske utgaven. I introduksjonen plasserer redaksjon Despret i humanioras idehistorie. Det er greit nok, men dette er ikke bare en bok som er viktig for humanister. Hvordan ville en norsk husdyretolog reagert på boken? 
 
Jeg har et ønske til bokens redaksjon og til forlaget: Send denne boken til forskerne ved Institutt for husdyretologi ved NMBU på Ås og inviter dere selv til et møte eller et seminar. Boken er skrevet som en dialog mellom filosofen Despret og husdyretologer. Den dialogen bryter vante skiller mellom humaniora og realfagene og bør utvikles videre.