Mitt dilemma: – Jeg var klar over at det var en litt lettvint løsning
Nils Hallvard Korsvoll var godt i gang med avhandlingen sin om besvergelser i magiske skåler fra Irak. Så dukket ordet proveniens opp på radaren.
«Denne skålen er beredt for vernet av huset til Mihrhormizd, sønn av Mami, gjennom makten til Jesus helbrederen og makten til den mektige Achni, for huset og konen og sønnene og døtrene til Mihrhormizd …»
Denne besvergelsen er skrevet inn i en såkalt magisk skål fra oldtidsbyen Nippur i Irak. Den ble gravd ut i 1880, men stammer fra senantikkens Mesopotamia.
– Slike skåler er en type amuletter. De ble ofte gravd ned i hushjørner eller under dørstokker og skulle beskytte mot alt fra sykdom til onde krefter, forteller Korsvoll.
Som stipendiat ved Det teologiske menighetsfakultet i 2012–2017 studerte han inskripsjonene på 56 slike skåler fra 500–600-tallet.
– Jeg ville se på hvordan skålene som en folkereligiøs praksis tok i bruk momenter fra kristendom. Jeg var interessert i å utforske religionens grenser, forteller han.
Det skulle snart vise seg at andre grenser ble minst like relevante for Korsvoll.
Et vanskelig valg
Han tok for seg skåler fra museer og private samlinger i Norge og andre land, deriblant den enorme samlingen til Martin Schøyen. Samlingen har vært omstridt lenge. Stridens kjerne dreier seg om ulovlig utføring fra opprinnelseslandene.
– Da jeg begynte på avhandlingen min, tenkte jeg ikke på dette med proveniens. Det var spørsmål jeg ikke var opplært til å tenke på som religionshistoriker, forteller Korsvoll.
Proveniens handler blant annet om eierhistorikken til en gjenstand. Mens Korsvoll var godt i gang med skrivingen, ble dette i økende grad problematisert på ulike arenaer og innen ulike fagfelt.
Stipendiaten ble stadig mer klar over at hans egen forskning kunne være problematisk: Mange av skålene hadde ukjent eierskapshistorie – og flere av dem var blitt sentrale for analysene hans.
– Utfordringen for meg ble om jeg skulle gjøre en korreksjon i utvalget.
Bakoverlente føringer
Korsvoll forteller at faglige foreninger for religionsforskere, bibelforskere og lignende lagde retningslinjer om proveniens: Tidsskrifter skulle ikke presentere nytt materiale med ukjent proveniens, det vil si materiale som ikke var blitt publisert vitenskapelig tidligere. Hvis tidligere publisert materiale med ukjent proveniens ble brukt, skulle dette flagges og diskuteres så grundig som mulig.
Tilnærmingen ble kritisert for å være bakoverlent. Stipendiaten var usikker. Proveniens var nytt på hans felt, og det fantes heller ikke mange åpenbare alternative veier. Han valgte å lene seg på retningslinjene og ikke endre på utvalget.
– Jeg var klar over at det var en litt lettvint løsning, sier han.
Ettervirkninger
Korsvoll overbeviste doktorgradskomiteen både med faglig innhold og etiske valg. I dag, fem år senere, sliter han imidlertid med å gjøre om monografien fra avhandlingen til et bokmanus.
Spørsmålet om proveniens hjemsøker ham.
– Jeg har lyst til å prøve å gjøre dette på en bedre måte i det videre arbeidet.
Kritisk teori og postkoloniale perspektiver har blitt viktig for ham.
– Vi må gå inn og se på måten vi jobber på, spørsmålene vi stiller. Hva er en kulturgjenstand? Hva slags informasjon kan vi hente ut fra den? Det er den retningen jeg tenker gir mening i dag.