Når varselklokkene ringer

I januar i fjor ble en tenåringsgutt lagt inn på sykehus i Bergen, avmagret og med hullete klær som var for små. I mer enn et år hadde naboer gjentatte ganger varslet barnevernet om sin bekymring for forholdene gutten og søsknene levde under, uten at noen grep inn.  
 
«Dette er en hyllest til de som gjorde noe riktig – naboene. For når alt går galt, og de som skulle passet på oss ikke gjør det likevel, da er vi avhengige av noen utenfor. Noen som ser oss og passer på oss.» 
 
Det skrev Ingrid Løining Ørum, jurist, sosionom og stipendiat ved Politihøgskolen / Universitetet i Oslo, i en kronikk i NRK Ytring 8. januar. For til slutt reagerte barnevernet, politiet ble koblet inn, og moren er nå siktet for grov mishandling i nære relasjoner. 
 
I kronikken peker Løining Ørum på avvergeplikten. Den innebærer blant annet at vi må gjøre noe hvis det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at et barn opplever mishandling hjemme.  
 
Dette er et ansvar alle mennesker har ifølge straffeloven paragraf 196 (se faktaboks). Og det kan være særlig aktuelt for en del forskere.  

Store konsekvenser 

– Forskere som jobber med barn, unge, familier og utsatte grupper, må være klar over at avvergeplikten kan oppstå. Det er en tematikk det er viktig å tenke gjennom både når man designer et prosjekt, og når man samler inn data, understreker Kjartan Leer-Salvesen. 
 
Han er professor i religion og etikk ved Høgskulen i Volda og har skrevet doktoravhandlingen På tilliten løs? En studie av læreres og presters skjønnsutøvelse i spenningen mellom taushetsplikt, meldeplikt og avvergeplikt. Han er også ansvarlig for undervisningen i forskningsetikk ved høgskolens doktorgradsprogram i helse- og sosialfag. 
 
– Både i undervisningen og i veiledning er jeg opptatt av å lære ph.d.-kandidatene å tenke gjennom ulike scenarioer som kan gjøre at de får en plikt til å avverge eller melde – og hvilke dilemmaer som da kan oppstå. 
 
Når Leer-Salvesen snakker om å «melde», er det barnevernsloven paragraf 13-2, Plikt til å melde fra til barnevernstjenesten, han tenker på. Den slår fast at enhver som utfører tjenester eller arbeid for et forvaltningsorgan, skal melde fra til barnevernstjenesten i bestemte tilfeller (se faktaboks).  
 
– Noen hensyn er så viktige at lovverket har satt dem som en plikt. For konsekvensene kan være så store hvis for eksempel vold i nære relasjoner fortsetter over tid, understreker han. 

Forsiktige forskere 

Et av hovedfunnene i Leer-Salvesens doktoravhandling er at både lærere og prester hadde for lite kunnskap om avvergeplikten, og samtidig holdt taushetsplikten for høyt. De fryktet at tilliten til profesjonen deres skulle bli svekket hvis de ikke praktiserte taushetsplikten veldig strengt. 
 
– Tror du disse funnene kan overføres til forskere? 
 
– Det ville vært veldig interessant å undersøke, sier Leer Salvesen og føyer til:  
 
– Mitt inntrykk gjennom mange år i akademia er at avvergeplikten er lite kjent. Forskeres meldeplikt er nok bedre kjent. 
 
Leer-Salvesen har også inntrykk av at forskere blir opplært til å være svært forsiktige med personopplysninger, mens det legges mindre vekt på forskeres plikt til å avverge visse alvorlige forbrytelser. Det er viktig å se disse bestemmelsene som en helhet, mener han. 

Når avvergeplikten eller meldeplikten inntreffer, faller taushetsplikten bort.  
Kjartan Leer-Salvesen 

– Taushetsplikten har mange lovbestemte unntak. Hvis forskere ikke er klar over dette, kan de tro at de «bryter taushetsplikten» hvis de bruker meldeplikten eller avvergeplikten. Dette stemmer ikke. Når avvergeplikten eller meldeplikten inntreffer, faller taushetsplikten bort. 

Ble bekymret for omsorgssvikt 

De forskningsetiske retningslinjene gir forskere et særlig ansvar for å ivareta barn og sårbare grupper. Magasinet Forskningsetikk har kontaktet en rekke personer som forsker på sensitive temaer knyttet til barn og unge. Alle avkreftet at de noen gang hadde varslet politiet eller kjente til andre som hadde gjort det. Bare én forskningsleder forteller at de ansvarlige i prosjektgruppen kontaktet barnevernet, flere år tilbake i tid.  
 
– Ja, i en håndfull tilfeller gjorde vi det, forteller Lars Wichstrøm, professor ved Institutt for psykologi ved NTNU. 
 
Han leder forskningsprosjektet Tidlig trygg i Trondheim, som undersøker barn og unges psykososiale og sosiale utvikling. Prosjektet har pågått siden 2007 og samlet inn informasjon fra nesten 1000 barn og deres foreldre.  
 
Familiens samspill har blitt observert, og både barn og foreldre har blitt intervjuet. Situasjonene Wichstrøm forteller om, skjedde under de tre første innsamlingsrundene, da barna var 4, 6 og 8 år. 
 
– Bekymringene oppstod hovedsakelig ut fra ting ungene sa under intervju. Vi var først og fremst bekymret for omsorgssvikt, men også i noen grad mishandling.  
 
Intervjuene ble gjennomført av forskningsassistenter, så Wichstrøm var ikke selv involvert i de konkrete situasjonene. Som prosjektleder spilte han imidlertid en viktig rolle. 
 
– I retningslinjene våre står det at bekymringer for et barn skal drøftes med prosjektledelsen, og vi er i hovedsak kliniske psykologer, forteller Wichstrøm.  
 
Hvis det er grunn til å gå videre med en sak, skal forskerne først snakke med barnas foreldre. I noen av tilfellene endte det med at foreldrene selv kontaktet barnevernet. Andre ganger sendte altså Wichstrøm og kollegene en bekymringsmelding.  

– Følsomme ting 

Wichstrøm synes noe av det mest utfordrende i slike situasjoner er å vurdere om det er en reell grunn til bekymring.  
 
– Ungene var små, og det var vanskelig å vite hvordan vi skulle tolke det de sa. Intervjuene var ikke lagt opp for å avdekke slike ting, så det dreide seg ofte om utsagn i «forbifarten» eller om måten barna hadde sagt noe på.  
 
– Har dere reflektert over disse situasjonene i ettertid? 
 
– Det er følsomme ting, så vi har hatt det med oss og diskutert det i forskergruppa. Gjorde vi det rette? Var det noe vi gikk glipp av? Men vi sitter ikke igjen med noen dårlige følelser om ting vi skulle gjort annerledes, sier Wichstrøm. 
 
– Vurderte dere noen gang om avvergeplikten var relevant i noen av tilfellene, og om det dermed kunne være aktuelt å kontakte politiet?  
 
– Nei, det var aldri noen slike situasjoner. 

Stort spenn 

Professor May-Len Skilbrei ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo har i lang tid vært opptatt av balansegangen mellom konfidensialitet og varsling. 
 
– Jeg tror oppmerksomheten om avvergingsplikt har blitt mye større de siste 10–15 årene, i alle fall i de store samfunnsvitenskapelige fagene. Der inngår det i metode- og forskningsetikkundervisningen, påpeker hun. 
 
Etter hvert som studentene kommer ut i arbeidslivet, er oppmerksomheten mer variabel, tror Skilbrei. Det kan handle om både institusjonenes tilnærming og om kjennetegn ved ulike fagområder.  
 
Skilbrei skisserer at det for eksempel kan spille en rolle om forskere samarbeider, og om institusjonen har strukturer for å ta opp problemstillinger rundt varsling og taushet, eller om forskere blir sittende alene med ting.  
 
– Ved NOVA, der jeg har en bistilling, blir ansatte drilla i disse spørsmålene kollektivt. Andre miljøer jobber mer grunnleggende individuelt.  

Vil kanskje ikke dele 

Skilbrei er ikke overrasket over at Magasinet Forskningsetikk har slitt med å finne forskere som har varslet politiet eller sendt bekymringsmelding til barnevernet. Kanskje er det et sjeldent fenomen, men forklaringen kan like gjerne være at forskere ikke er åpne om det:  
 
– Mange kan ha en sterk interesse av ikke å dele at de har varslet. Går de ut med det, kan de få problemer med å rekruttere deltagere, og det blir kanskje umulig å gjennomføre viktig forskning. 
 
Konfidensialitet er nemlig et grunnleggende forskningsetisk prinsipp. Det er også regulert i personopplysningsloven. Har forskere lovet informanter konfidensialitet, skal informasjonen behandles fortrolig. Forskeres troverdighet og deltagernes tillit til forskning er nært knyttet til denne konfidensialiteten. 
 
– Avvergingsplikten trumfer et slikt løfte om konfidensialitet og taushet, understreker Skilbrei. 
 
At det finnes grenser for taushetsplikten, kan det likevel være fristende ikke å vektlegge når man skal rekruttere deltagere til forskning. Det kan høres verre ut enn det er, og skremme folk fra å delta, mener hun.  

Hvor sikker er kunnskapen? 

Gjennom forskningen sin har Skilbrei vært tett på miljøer hvor alvorlig kriminalitet er utbredt, hovedsakelig gjennom en rekke prosjekter knyttet til prostitusjon. Hun har aldri varslet.  
 
– Når jeg holder på med empirisk arbeid, må jeg hele tida vurdere hvor jeg skal trekke grensen mellom sikker og usikker kunnskap. Det er ikke sånn at ved den minste mistanke om at folk gjør noe umoralsk eller ulovlig, skal jeg varsle myndighetene.  
 
Forskere tolker det forskningsdeltagere sier, men ofte ikke på den måten at de vurderer om det deltagerne sier, er sant eller ikke, forklarer Skilbrei.  
 
– Folk forteller om sine liv og prioriteringer, og så trekker de fra og legger til litt. Vi tenker ikke på intervjuet som et sted der faktum om framtida blir presentert. Da må vi reflektere rundt hvordan vi likevel fortløpende kan vurdere om den informasjonen vi får, tilsier at vi burde handle. 
 
Skilbrei er også opptatt av at forskere ikke må se seg blinde på lovbruddene som er tatt med i avvergingsplikten.  
 
– Barn og andre kan bli skada av handlinger som ikke er med på den lista. Forskere må selv gjøre en vurdering av hva de synes er forsvarlig, uavhengig av hvilke lovbrudd myndighetene har valgt å liste opp i paragraf 196. 

Endringslogg: 02.03.2023 ble navnet på mediet hvor Ingrid Løinum Ørums kronikk var publisert, endret fra Aftenposten til NRK Ytring. I tillegg ble ordet "oss" lagt til to steder i følgende sitat: "For når alt går galt, og de som skulle passet på oss ikke gjør det likevel, da er vi avhengige av noen utenfor. Noen som ser oss og passer på oss."

Mener retningslinjer kan misforstås 

De forskningsetiske retningslinjene fra NESH er unyanserte når det gjelder meldeplikten til barnevernet, mener jusprofessor Morten Holmboe. 

I de forskningsetiske retningslinjene fra Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH), punkt 22 om varsling, står det blant annet: 
 
«Opplysningsplikten i barnevernloven innebærer at forskere som får informasjon eller mistanke om omsorgssvikt eller mishandling av barn, må melde fra til barnevernet. Barn har spesielt krav på beskyttelse, og plikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt.» 
 
– Formuleringen kan leses som at alle forskere har meldeplikt i egenskap av å være forskere. Det er ikke riktig, understreker Holmboe. 

Forskjell på privat og offentlig 

I en merknad til forskningsetikkloven som han publiserte på Lovdata i slutten av januar, går han grundig inn i de lovmessige sidene ved problemstillingen. Hans hovedinnvending er at meldeplikten retter seg mot forvaltningsorganer. Det omfatter statlige universiteter og høgskoler, men ikke private. Taushetsplikten gjelder derimot alle universiteter og høgskoler.  
 
– I noen tilfeller kan de forskningsetiske retningslinjene tilsynelatende pålegge forskere og ansatte ved private institusjoner en meldeplikt som de faktisk er avskåret fra å overholde, sier Holmboe.  
 
Han er usikker på hvor store utfordringer disse uklarhetene kan skape i praksis. For eksempel vil avvergingsplikten etter straffe­loven, som ikke hindres av taushetsplikt, slå inn i mange av de aktuelle situasjonene. Også forvaltningsloven åpner i noen tilfeller for unntak fra taushetsplikten. 
 
Han oppfordrer likevel NESH til å endre retningslinjene slik at de ikke gir inntrykk av å gå lenger enn det er grunnlag for etter gjeldende rett.   

NESH skal se på saken 

– Jeg setter pris på at Morten Holmboe påpeker en juridisk uklarhet i NESH sine retningslinjer. Komiteen kommer til å diskutere hvordan vi følger opp merknaden, sier Heidi Østbø Haugen, som er leder i NESH. 
 
Hun mener det samtidig er viktig å minne om det grunnleggende etiske prinsippet som gjelder her.  
 
– Alle forskere har en etisk forpliktelse til å påse at barns rett til omsorg og beskyttelse mot krenkelser ivaretas. Som Holmboe påpeker, kan det juridiske forholdet mellom opplysningsplikt og taushetsplikt avhenge av blant annet ansettelsesforhold. Den etiske forpliktelsen til å beskytte barn påligger alle forskere. 

Les om hvordan forskerne i UEVO-studien rigget sitt prosjekt for varsling: Forskerne ga ungdommene varselknapp