Da akademia ville stanse apartheid

Palestinsk-ledede BDS (Boycott, Divestment and Sanctions) henter mye av retorikken fra kampen for like rettigheter i Sør-Afrika og har fått gjennomslag i vestlige akademiske miljøer – særlig blant studenter.

Den akademiske boikotten av Sør-Afrika startet i 1964 med at de to akademikerne Jack Simons og Eddie Roux ble utestengt fra universitetene av apartheid-regimet i landet. Med det fikk tilhengerne av å innføre en akademisk boikott av det hvite mindretallsstyret et godt argument: Det må være greit å boikotte et land som har boikottet sine egne.

ANC (African National Congress), som ledet motstanden mot apartheid-regimet, hadde allerede i 1958 oppfordret til akademisk boikott av landet. Men det var innen idretten den internasjonale motstanden startet, også det som en boikott som gikk begge veier. Vestlige lag var velkomne til å delta i mesterskap i Sør-Afrika, men bare på betingelse av at de svarte eller fargede medlemmene ble hjemme. Da ble det ikke så vanskelig å takke nei og etter hvert utelukke de blendahvite sørafrikanske lagene når de ønsket å konkurrere i utlandet.

Vendepunktet

Det store vendepunktet kom med massakren i Soweto i 1960 der politiet drepte 69 demonstranter. Drapene ble fordømt i FNs sikkerhetsråd, og nå begynte også den kulturelle boikotten å bre om seg. Flere kulturpersonligheter nektet å selge sine bøker eller vise sine filmer i Sør-Afrika – eller å ha noe som helst samarbeid med landet. Artister som opptrådte i Sør-Afrika, fikk problemer med presse og publikum på hjemmebane.

Det som likevel sved mest for apartheid-regimet, var den økonomiske boikotten. I 1963 oppfordret FN medlemslandene til ikke å selge våpen til landet, og i 1977 ble dette utvidet til et forbud. Utover på 1980-tallet innførte en rekke land handelsrestriksjoner, og Norge vedtok en lov om boikott i 1987.

Voldsomt samlet press

Parallelt med det internasjonale presset vokste motstanden seg sterk og velorganisert under ANCs ledelse. Hva som felte apartheid-regimet, den internasjonale boikotten eller den interne motstanden, kan diskuteres. Likevel vil nok de fleste være enige om at det samlede presset, internt og internasjonalt, var avgjørende for apartheid-regimets fall i 1990.

Den akademiske boikotten var altså en liten del av et mye større bilde. Den startet med at regimet utestengte Jack Simons og Eddie Roux. De to hvite apartheid-motstanderne hørte til på ytre venstre fløy og var derfor lettere å ta enn mer moderate regimemotstandere.

Samfunnsviteren Simons ble utestengt fra all akademisk virksomhet i Sør-Afrika i 1965 og forlot landet. Han fortsatte sitt arbeid mot regimet og var professor ved University of Zambia frem til han gikk av med pensjon. Deretter var han aktiv i ANC og var med på å utarbeide planen for et fremtidig flerpartistyre i Sør-Afrika. Han returnerte til hjemlandet etter at apartheid-regimet falt, ble utnevnt til æresdoktor ved University of Cape Town 1994 og døde året etter 88 år gammel.

Biologen Roux var professor ved University of the Witwatersrand i Johannesburg. Samtidig var han en veldig aktiv regimemotstander. I 1964 ble han utestengt fra all akademisk virksomhet, og det var heller ikke lov å sitere ham. Han fikk ikke forlate Johannesburg. To år senere døde han plutselig, 62 år gammel.

Både Simons og Roux hadde forbindelser til Storbritannia. Da de ble utestengt, ga det støtet til at 496 britiske professorer i 1965 erklærte akademisk boikott av sørafrikanske universiteter som praktiserte rasediskriminering. Dette ble starten på en internasjonal boikott.

Boikotten ga mange utslag

Den akademiske boikotten var fragmentert og uformell i mange år. Først på 1980-tallet, etter at FN oppfordret til kulturell, sportslig og akademisk boikott, ble aksjonen en mer formell politisk strategi.

Boikotten kunne for eksempel innebære å

• nekte å reise til Sør-Afrika og unngå å invitere sørafrikanske akademikere
• nekte å publisere sørafrikanske akademikere
• nekte å samarbeide med sørafrikanske akademikere
• nekte tilgang til rapporter, bøker og programvare
• nekte å delta på konferanser der sørafrikanere deltok
• la være å godkjenne eksamener og grader fra sørafrikanske institusjoner og nekte å være eksterne sensorer for disse

Kontroversiell fra dag én

Utestengelsen av sørafrikanske akademikere og deres institusjoner var kontroversiell helt fra starten.

Det ble argumentert med at fri utveksling av ideer, meninger og kunnskap fremmet demokrati og svekket autoritære regimer. Boikotten rammet også apartheid-motstandere. Ja, noen hevdet at det særlig var liberale og radikale regimekritikere som ble rammet. Deres radikale og liberale samarbeidspartnere i andre land støttet jo helhjertet opp om boikotten. Det var annerledes med regimetro akademikere. Deres samarbeidspartnere i utlandet var ofte ikke negative til apartheid og støttet ingen boikott. Disse samarbeidet som før, blant annet om utvikling av våpen og metoder for å bekjempe opprør i eget land.

Flere universiteter i Sør-Afrika var blitt en viktig arena for kampen mot regimet, og mange hevdet at boikotten derfor virket mot sin hensikt. Miljøer som sloss mot mindretallsstyret, ble isolert og svekket.

Det ble tatt til orde for en selektiv boikott. Regimekritiske akademikere burde skjermes. Mange mente imidlertid at det ville være sensur av vitenskapelige samarbeidspartnere og stride mot grunnleggende akademiske verdier. Dersom politisk oppfatning skulle bestemme hvem som kunne delta på akademiske samlinger, ville boikottbevegelsen havne i samme klasse som regimer og grupperinger de ikke ønsket å bli sammenlignet med. Og hvordan skulle grensen trekkes for å fastslå om en akademiker var regimekritisk nok?

Tutu støttet boikott

Desmond Tutu mente det var riktig med boikott også av universiteter som tok inn svarte studenter. Riktignok var de liberale, men var de pågående nok i kampen mot regimet?  En boikott kunne kanskje dytte dem mer i riktig retning, argumenterte biskopen som var en av lederne for regime­motstanden.

ANC støttet en akademisk boikott og hadde oppfordret til det siden 1958. Det veide tungt. Tilhengerne av boikott mente at akademikere ikke kunne betraktes som en frittstående elite som burde skjermes, men som en del av det undertrykkende regimet.

Da apartheid-regimet falt i 1990, var det en stor seier for venstresiden i hele den vestlige verden. Kampen mot apartheid hadde vært blant de viktigste sakene gjennom flere tiår og dominerte debatten på universitetene i minst like stor grad som debatten om Israel gjør i dag.

Kilder: Guardian, Nature, Illinois Institute of Technology, ANC, South African Medical Journal, South African History Online, FN, Wikipedia