Repatriering av menneskelige levninger

Kontaktperson: Lene Os Johannesse, sekretariatsleder. Lene.Os.Johannessen@forskningsetikk.no

Innledning 

På denne nettsiden har Skjelettutvalget samlet kunnskap, praksiser og ressurser om repatriering av menneskelige levninger, som kan nyttiggjøres av flere innen samlingsforvaltning, forskning og formidling.  
 
Nettsiden er et «levende dokument» og vil oppdateres ved behov. Send gjerne inn tips til relevante ressurser, saker eller annet.  
 
Skjelettutvalgets erfaring med temaet, samt innspill fra samlinger og institusjoner i Norge, danner grunnlaget. Utvalget gir råd og veiledning om etisk god og ansvarlig forskning på menneskelige levninger og legger ikke juridiske føringer. Les mer om utvalget her. 

Repatriering 

Repatriering betyr å tilbakeføre noe eller noen til det stedet eller den konteksten som de opprinnelig kommer fra eller kan assosieres med. Repatriering er tett koblet til restitusjon – å gjøre opp for tidligere krenkelser, som uetisk innsamling av kulturelt materiale og menneskelige levninger. Repatriering er knyttet til en gruppes (etnisk eller lignende) rett til å ivareta egen kulturarv eller bestemme over sine forfedres levninger og blitt særlig aktualisert med debattene om avkolonisering av akademia, kunst og kultur.  
 
Repatriering av et materiale i en samling er en form for deaksesjon og avhending, dvs. at et objekt/levning tas ut av en samling og skifter forvaltningsansvarlig institusjon. Les mer om deaksesjon og avhending ved museumssamlinger på sidene til Spectrum og Samlingsnett. 

Menneskelige levninger

Menneskelige levninger skal her forstås som eldre menneskelige levninger, og er intakte skjeletter, deler av skjeletter samt annet menneskelig (humant) biologisk materiale som oppbevares ved museer og samlinger, eller som vil komme frem ved fremtidige arkeologiske og andre undersøkelser.  
 
Eldre menneskelige levninger omfatter flere identiteter. De er først og fremst levninger etter individer som fortjener respektfull behandling. Videre representerer de grupper, etniske eller andre, hvis historie og kultur likeledes fortjener respektfull behandling. De er også vitenskapelig materiale med potensiale til å forbedre vår forståelse av tidligere samfunn og folk, og kan, basert på deres kulturelle eller arkeologiske kontekst, defineres som unike eller sjeldne. Disse ulike og overlappende identitetene kan gi opphav til et bredt spekter av etiske dilemmaer.  
 
Menneskelige levninger i norske samlinger har ulik innsamlingshistorikk. De fleste er fra arkeologiske kontekster, har blitt samlet over tid gjennom praksis regulert i lov, og anses å ha uproblematisk proveniens (funnkontekst, opphavssted og eierhistorie). Disse anses også for å være del av en felles kulturarv assosiert med majoritetsbefolkningen. 
 
Så finnes det kategorier av menneskelige levninger i norske samlinger, som har en mer problematisk innsamlingshistorikk. Én kategori er levninger som har blitt samlet eller kjøpt inn i forbindelse med studier innen fysisk antropologi eller som del av etnografiske studier, assosiert med rasistisk og kolonialistisk tankegods. En annen kategori er menneskelige levninger etter lik som ble samlet inn på det medisinske feltet for å brukes i undervisning og studier innen anatomi og patologi. Blant disse kategoriene er det ofte levninger etter individer som ble marginalisert eller undertrykt i sin samtid, på grunn av etnisitet, sosial status, sykdom o.l. Slike kategorier av menneskelige levninger er de mest aktuelle i spørsmål om repatriering.  

Repatriering av menneskelige levninger 

Repatriering av menneskelige levninger har, på samme måte som menneskelige levninger, flere nyanser og lag. Hensyn til levningene som individer, som representanter for grupper og som vitenskapelig materiale og kulturarv spiller inn i diskusjoner om repatriering. Disse hensynene vektlegges ofte ulikt av ulike aktører, som etterkommere, forskere, arkeologer, samlingsforvaltere, lovgivere, men også ofte ulikt internt i gruppene av aktører.  
 
Årsaker til å repatriere menneskelige levninger kan for eksempel være at de representerer en nær slektning av nålevende personer, har tilknytning til en marginalisert gruppe eller er ervervet på uetisk vis.  
 
En repatrieringsprosess kan starte på ulike måter, for eksempel ved at en samling selv tar initiativ eller ved krav fra andre enn forvaltningsansvarlig institusjon. Repatriering knyttet til en marginalisert gruppe eller uetisk ervervelse bør være forankret i et overordnet representativt organ. 
 
Det er nødvendig å sikre at repatrieringen gjøres på et forsvarlig grunnlag som tar hensyn til de menneskelig levningenes proveniens, den kontekstuelle tilknytningen og en eventuell slektskapsmessig relevant tilknytning. 
 
Dersom levningenes slektskapsmessige tilknytning er usikker, kan det vurderes om forutgående undersøkelser bør gjennomføres for å fastslå tilknytningen mer sikkert. I de tilfeller det foreligger tilstrekkelig DNA-materiale, kan det vurderes DNA-undersøkelser. Det er imidlertid vanskelig å forutsi hvor nyttige DNA-analyser vil være for å fastslå herkomst.

Overføre til annet oppbevaringssted 

En repatriering kan innebære en overføring av et materiale fra et oppbevaringssted til et annet. I slike tilfeller vil levningen(e) tas ut av samlingen og overføres til en ny samling, som normalt vil innebære et skifte av forvaltningsansvarlig institusjon.  
 
Overføring til annet oppbevaringssted gjøres gjerne i tilfeller hvor et materiale har vært oppbevart ved annet enn sitt opprinnelige oppbevaringssted eller i tilfeller hvor det kommer krav om å bringe levningene nærmere de avdødes kulturelle område eller opprinnelsessted. 

Gjenbegraving 

Dersom levningene er tatt ut fra en grav på uetisk vis eller kommet til samlingen uten å ha vært begravet, kan (gjen)begraving være et alternativ. Det å bringe levninger etter forfedre tilbake til deres gravsted kan betraktes som en menneskerett – retten til å bestemme skjebnen til sine forfedre. 
 
Dersom repatrieringen innebærer gjenbegraving, vil det ikke lenger være mulig å forske på de menneskelige levningene. Konsekvensen kan være at grupper mister muligheter til å få kunnskap om sine forfedre og historie. En bør derfor på forhånd sette seg inn i de muligheter som ligger i forskning på levningene og hvilken kunnskap en potensielt vil miste ved å begrave dem.  
 
Hensynet til ønsket om gjenbegraving står ikke nødvendigvis i et motsetningsforhold til hensynet til levningenes forskningsverdi. Begge hensyn kan begrunnes i forskningsetikk. Det bør legges opp til dialog om de ulike hensynene. 
 
For å ta høyde for en gruppes eventuelle fremtidige ønsker om forskning kan det vurderes for eksempel en osteologisk analyse, bildedokumentasjon, billeddannende dokumentasjon og/eller prøvetaking – i tett dialog med opphavssamfunnet – før en eventuell gjenbegraving. 

Funnkontekst/Ikke-humane levninger 

Før de menneskelige levningene ble samlet inn, var de del av en større kontekst, som oftest gravkontekst. I noen tilfeller er ikke-humane levninger fra funnkonteksten, for eksempel klær, personlige gjenstander og dyrelevninger, også samlet inn og oppbevares i samlingen. Humane og ikke-humane levninger fra samme kontekst bør ses i sammenheng, da ikke-humane levninger kan gi verdifull kunnskap om den avdødes identitet. Avgjørelser som repatriering eller gjenbegraving av menneskelige levninger bør slik få konsekvenser for hva som skal skje med ikke-humane levninger fra samme kontekst. Dersom repatrierte gjenstander skal tas i bruk igjen etter en repatriering, bør det vurderes særskilt om det vil påvirke repatrieringen av de menneskelige levningene fra samme kontekst. 

Komplekse spørsmål

Saker om repatriering av menneskelige levninger er utfordrende, komplekse og kontekstuelt spesifikke. De reiser en rekke etiske spørsmål i en tid da grupper og etterkommere søker større kontroll over ikke bare historiske steder og gjenstander, men også menneskelige levninger. Det finnes ikke en enhetlig praksis for repatriering av menneskelige levninger. Kompleksiteten krever at hver sak håndteres som unike saker.

Her har vi skissert opp noen av de mest sentrale spørsmålene, som kan være til hjelp i konkrete saker: 

• Bør levningene tilbakeføres? 
• Bør levningene (gjen)begraves?  
• Bør levningene tilbakeføres til et annet oppbevaringssted? 
• Har levningene forskningsverdi? Bør det utføres forskning på levningene? 
• Er levningenes funnkontekst, opphavssted og eierhistorie kjent?
• Hvem er representanter for levningene? Hvordan bør disse involveres i en repatrieringsprosess?  
  
  • Finnes det nålevende etterkommere etter den avdøde?
  • Er det grupper (urfolk, nasjonale minoriteter eller andre historisk undertrykte grupper) som kan bli berørt av prosessen?
• Finnes det ikke-humane levninger fra samme funnkontekst som de menneskelige levningene? Hva skal skje med disse?  
• Finnes det et juridisk rammeverk, retningslinjer e.l. en skal ta stilling til i forbindelse med repatrieringen? 

Lovverk, konvensjoner og retningslinjer 

En repatriering må følge relevant lovverk. I Norge er repatriering av menneskelige levninger uregulert på den måten at det ikke finnes ett regelverk for feltet. Ulike lover, konvensjoner og retningslinjer kan være delvis relevante, men ingen gjelder helhetlig for repatriering. Hvilket regelverk som eventuelt kommer til anvendelse, avhenger av levningene og saken.  

Nasjonalt lovverk 

Lov om kulturminner (kulturminneloven)

Etter kulturminnelovens § 4 er alle gravminner fra før-reformatorisk tid (før 1537) automatisk fredet. Det samme gjelder samisk materiale som er eldre enn 1917. Skipsfunn som er mer enn 100 år gamle er statens eiendom og vernet etter § 14. I tillegg kan graver og gravminner yngre enn 1537 fredes ved enkeltvedtak etter kulturminneloven § 15. Håndtering av materiale som er fredet etter kulturminneloven reguleres av forskrift om faglig ansvarsfordeling mv. etter kulturminneloven. Se Forskrift om fastsetting av myndighet mv. etter kulturminneloven samt Riksantikvarens veileder til forskriften. 

Lov om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven)

På Svalbard reguleres kulturminnevernet av svalbardmiljølovens kapittel V. Etter svalbardmiljølovens § 39 er alle spor etter menneskegraver, herunder kors og andre gravmarkeringer, samt bein og beinrester i og på markoverflaten, automatisk fredet uavhengig av alder. Sysselmannen er forvaltningsmyndighet for kulturminner på Svalbard.  

Lov om gravplasser, kremasjon og gravferd (gravplassloven)

Gravferdslovens § 8 beskytter graver i 20 år, og nedlagte gravplasser i 40 år. Naturlig grav, rester etter en omkommet person på havets bunn eller ute i naturen, er beskyttet etter gravferdslovens § 1, tredje ledd. Graver for utenlandske soldater og krigsfanger (krigsgraver) fra første og andre verdenskrig er fredet uten tidsbegrensning (§ 23a). Ansvar for vedlikehold av krigsgraver er regulert i forskrift om krigsgraver.  

Internasjonale konvensjoner

ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater (Genève, 1989)

Konvensjonen gir samene status som urfolk i Norge og definerer særlige rettigheter for urfolk.  

FNs erklæring om urfolks rettigheter (2007)

FNs felles urfolks erklæring slår fast at urfolk har rett til å bevare, ha kontroll med, verne og utvikle sin kulturarv, sin tradisjonelle kunnskap og sine kulturuttrykk, og rett til å delta i beslutningsprosesser og bli konsultert i saker som berører dem. I artikkel 12 slås det fast at urfolk har «rett til å få tilbakeført deres menneskelige levninger».  

Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter (1995)

Konvensjonen stadfester at nasjonale minoriteter har rett til å bevare og utvikle sin kultur, religion, språk, tradisjoner og kulturarv (artikkel 5).  

FN-konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1976)

Konvensjonen stadfester at etniske, religiøse eller språklige minoriteter ikke skal nektes retten til å dyrke egen kultur, religion eller bruket sitt språk (artikkel 27). 

Andre relevante konvensjoner om kulturarv:

UNESCOs konvensjon av 1972 om vern av verdens natur- og kulturarv (1972)
 
UNESCO-konvensjonen om tiltak for å forby og forhindre ulovlig import og eksport av kulturgjenstander og ulovlig overføring av eiendomsrett til kulturgjenstander (1970) 
 
Europarådets konvensjon om vern av den arkeologiske kulturarven (Valletta 1992)
 
Europarådets rammekonvensjon om kulturarvens verdi for samfunnet (Faro 2005) 

Nasjonale retningslinjer og veiledere 

Áimmahuššan – Sametingsmelding om samisk kulturminnevern. Sametinget (2021)

Sametingets plenum vedtok i 2021 en egen melding om samisk kulturminnevern, som angir retningen for det samiske kulturminnevernet i årene som kommer, inkludert forvaltning av menneskelige levninger og gravmateriale (kapittel 6). Her vektlegges verdien av samisk skjelettmateriale som kilde til kunnskap om samisk tilstedeværelse, levesett og historie, samtidig som det pekes på at innsamlingshistorikken til deler av materialet er problematisk. Sametinget understreker betydningen av utforsking og dialog om de komplekse problemstillingene omkring forvaltning, forskning og gjenbegraving av samisk skjelettmateriale. 

Etiske retningslinjer for samisk helseforskning (2019)

Sametinget har vedtatt egne etiske retningslinjer for samisk helseforskning som også omhandler forskning på humant biologisk materiale. Retningslinjene behandler blant annet urfolks rett til selvbestemmelse og samtykke i forbindelse med forskning. 

Avtale om forvaltningen av samiske levninger ved UiO (2020)

Det er utarbeidet en egen avtale mellom Universitet i Oslo (UiO) og Sametinget om forvaltningen av de samiske menneskelige levninger i De bioantropologiske samlinger (tidl. De schreinerske samlinger) ved UiO. 

Forskningsetisk veileder for forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget, 2022)

Veilederen er forankret i anerkjente forskningsetiske normer i forskerfellesskapet. Den er rådgivende, og formålet er å bidra til refleksjon over og egenvurdering av etiske spørsmål ved forskning på menneskelige levninger (humant biologisk materiale). Veilederen består av 11 punkter delt i to deler: «Del A: Anerkjennelse, hensyn og kontekst» og «Del B: Analyser, resultater, formidling og repatriering», samt en innledning og et appendiks. Del A omfatter hensyn til individer, etterkommere, grupper, funnkontekst og opphavssted. Del B omfatter hensyn til kvalitet i forskningen, bruk av destruktive metoder, håndtering av data, repatriering og visuell formidling.  

Veileder ved funn av menneskelige levninger (Skjelettutvalget, 2018)

Norge har nasjonale lover som beskytter graver og menneskelige levninger. Lovverket på området er imidlertid lite oversiktlig og gir ikke alle menneskelige levninger lovbeskyttelse, noe som reiser en rekke praktiske utfordringer og gjør det vanskelig å sikre at forvaltningen av, og dermed også forskningen på, menneskelige levninger er etisk forsvarlig. I tillegg er mange ulike institusjoner involvert, og det er ikke alltid like tydelig hvem som har forvaltningsansvaret. Utfordringene på feltet er særlig knyttet til uforutsette funn av menneskelige levninger og til menneskelige levninger med manglende juridisk beskyttelse. Formålet med veilederen er å gi en oversikt over dagens situasjon for håndtering av menneskelige levninger ved funn og forvaltning, og å synliggjøre noen av de utfordringer som finnes. 

Rådgivende ressurser fra Skjelettutvalget

Seminar og webinar om tilbakeføring av menneskelige levninger og forskningsetikk  

I 2021 arrangerte Skjelettutvalget et seminar om tilbakeføring av menneskelige levninger og forskningsetikk. Seminaret søkte å utforske de ulike veiene for retur av menneskelige levninger, ulike praksiser, stemmer og interessegrupper. I 2020 arrangerte utvalget et webinar som en kort introduksjon til seminaret. Webinaret kan ses som opptak her: Webinar: Return of human remains? Practices, implications and ethical issues. | Forskningsetikk 
Rapport fra seminaret kan leses på bloggen til forskningsprosjektet «Ethical entaglements»: Skjelettutvalget – Ethical Entanglements

Rådgivende uttalelse om tilbakelevering og begravelse av levninger etter Julia Pastrana

Julia Pastrana var en kvinne fra Mexico med en antatt sykdom som gjorde at hun hadde mye hårvekst, samt et uforholdsmessig stort kjeveparti. Hun ble fremvist som såkalt «apekvinne» på sirkus og tivoli i USA og Europa, både mens hun levde og etter sin død. Levningene etter Julia Pastrana endte til slutt opp som del av De schreinerske samlinger (nå Bioantropologisk samling) ved Universitetet i Oslo (UiO). I 2012 ble det sendt krav om tilbakelevering og begraving av levningene til UiO og henvendelser om råd fra Skjelettutvalget. Levningene etter Julia Pastrana ble returnert til Mexico i 2013, der de ble begravet. Les Skjelettutvalgets uttalelse i lenken over, samt se diskusjonseksempel om saken under. 

Rådgivende uttalelse om gjenbegraving av skjeletter fra Gravholmen i Pasvik

Den østsamiske gravplassen på Gravholmen i Pasvik-elva ble arkeologisk utgravd i 1958 og 1959 fordi gravplassen ville bli ødelagt av en planlagt oppdemming av elva. Senere ble humanosteolog Johan Torgersen fra UiO tilkalt. Han tok med seg 21 skjeletter tilbake til Oslo for nærmere undersøkelser. Skjelettene ble sendt tilbake og gjenbegravd, men noe skjelettmateriale fra 21 individer (20 kranier og noen lemmeknokler fra 16 individer) ble beholdt på UiO. I 2013 fikk Institutt for medisinske basalfag (IMB), UiO krav om tilbakeføring av levningene. IMB henvendte seg til Skjelettutvalget for råd i saken. Les utvalgets uttalelse i lenken over.  

Rådgivende uttalelser om forskning på skjeletter fra Påskeøya 

Fra sin ekspedisjon til Påskeøya i 1955-56 tok Thor Heyerdahl med seg skjelettlevninger hjem til Norge. Det fremgår ikke fra hvilke graver innsamlingen ble gjort og mye peker mot at Heyerdahl ikke hadde samtykke fra lokalbefolkningen til å samle inn levningene. I Norge ble levningene tatt inn i De schreinerske samlinger ved UiO og Kon-tiki museets samling. I 2013, 2017 og 2018 fikk Skjelettutvalget henvendelser fra en forskergruppe ved UiO som ønsket å ta ut prøver fra 12 hodeskaller fra Påskeøya for å belyse spørsmålet om hvordan Påskeøya (Rapa Nui) opprinnelig ble bosatt. Skjelettutvalget har gitt tre rådgivende uttalelser til forskergruppen: 
Henvendelse angående prøvetaking av skjelettmateriale fra Påskeøya (2018/371) | Forskningsetikk 
Henvendelse om prosjektet «Når kom de første innfødte amerikanerne til Påskeøya» (2017/53) | Forskningsetikk 
Svar på henvendelse om ”Påskeøyas skjeletter” (Saksnr. 2013/95) | Forskningsetikk

Internasjonale ressurser

Her har vi samlet relevante internasjonale ressurser:  

ICOM Code of Ethics for Museums

International Council of Museums (ICOM) sine etiske retningslinjer for museer angir faglige prinsipper og minimumsstandarder satt på bakgrunn av felles verdier i det internasjonale museumssamfunnet. Retningslinjene gir veiledning til ulike museumsrelaterte emner, inkludert tilbakeføring og restitusjon. Retningslinjene ble vedtatt første gang i 1986, revidert i 2004, og er blitt oversatt til 38 språk.  

Stöd i hantering av mänskliga kvarlevor i museisamlingar

Denne ressursen er utarbeidet av Riksantikvarieämbetet i Sverige. Det er en veiledning for håndtering av menneskelige levninger som befinner seg i museumssamlinger i Sverige. Formålet er å støtte museene i deres interne arbeid og i deres eksterne arbeid ut mot samfunnet for øvrig. 

Stöd för museer i återlämnandeärenden

Denne ressursen er utarbeidet av Riksantikvarieämbetet i Sverige. Det er en veiledning for tilbakelevering av gjenstander og materiale, inkludert menneskelige levninger, som befinner seg i museumssamlinger i Sverige. Formålet er å støtte museene i deres interne arbeid og i deres eksterne arbeid ut mot samfunnet for øvrig.  

Restitution and Repatriation: A Practical Guide for Museums in England

Denne veilederen er utarbeidet av Arts Council i England. Formålet å gi råd og veiledning til beste praksis for museer i England i saker om tilbakelevering og forsoning. Veilederen omhandler alle deler av museumsdriften som berøres i saker om repatriering. Den tar utgangspunkt i verdier som åpenhet, samarbeid og rettferdighet og er ment å styrke museer til å ta en proaktiv rolle. 

AIATSIS Code of Ethics for Aboriginal and Torres Strait Islander Research (2020)

AIATSIS-koden er utarbeidet av The Australian Institute of Aboriginal and Torres Strait Islander Studies (AIATSIS). Koden er basert i anerkjennelse av og respekt for rettighetene 
til urfolk slik de er utformet i FNs erklæring om urfolks rettigheter. Formålet er å fremme etisk og ansvarlig praksis i «Aboriginal og Torres Strait Islander»-forskning i Australia, for å øke bidraget fra urfolkskunnskap til australsk forskning, for å sikre at forskning har en positiv innvirkning for urfolk, og for å kontinuerlig forbedre kvaliteten og standardene for forskning på dette området. AIATSIS-koden skisserer fire prinsipper for etisk urfolksforskning i Australia: 1) urfolks selvbestemmelse; 2) urfolksledelse; 3) innvirkning og verdi; og 4) bærekraft og ansvarlighet. Hvert prinsipp rammer inn et sett med ansvar for forskere, institusjoner og evalueringsorganer.   

Ethical guidelines for research with Aboriginal and Torres Strait Islander peoples: Guidelines for researchers and stakeholders (2018)

Disse retningslinjene er utarbeidet av National Health and Medical Research Council (NHMRC) i Australia for forskere og andre aktører. De gir et sett med etiske prinsipper som skal sikre at forskningen er trygg, respektfull, ansvarlig, av høy kvalitet og til nytte for «Aboriginal- og Torres Strait Islander»-folk og lokalsamfunn. De tidligere versjonene av retningslinjene gjaldt kun helseforskning, men de reviderte retningslinjene gjelder for all forskning. Keeping research on track II er en veileder som gir råd om hvordan verdiene og prinsippene i retningslinjene kan omsettes i praksis i forskning.  

Collection management: Repatriation guide

Denne ressursen er utarbeidet av The New Zealand Repatriation Research Network. Nettverket, som ble etablert i 2018 og består av 17 deltakende museer, jobber for å gi råd og bidra med forskning for å bekrefte opprinnelsen til alle kōiwi (menneskelige levninger etter maori forfedre) i museumssamlinger i New Zealand som hjelp i saker om repatriering. Hensikten med ressursen er å gi museene et grunnlag for å utvikle sin egen praksis og retningslinjer rundt repatriering av kōiwi tangata (maori skjelettlevninger). Ressursen inneholder case-studier og forskning på beste praksis, og har som mål å gi nøkkelinformasjon om prosess og praksis for repatriering i New Zealand. 

Routes to Return – Working Towards International Repatriation

Denne ressursen er utarbeidet som et resultat av et forskningsprosjekt ved University of Exeter. Formålet er å åpne opp globale nettverk, dele informasjon og muliggjøre internasjonal repatriering. Den tar sikte på å gi en oversikt for urfolk for å bedre forstå det politiske og juridiske landskapet i europeiske land, og å være en ressurs for europeiske museer for å sammenligne ulike tilnærminger og lære av hverandre. 

Diskusjonseksempler/Caser

Funn av levninger etter navngitt henrettet kvinne 

Knokler etter et menneske ble funnet under veiarbeid på Flisa i Åsnes i 2010. Funnet utgjorde et skjelett uten hode, på et kjent rettersted. Levningene ble undersøkt anatomisk og det ble utført C14-datering. Levningene viste seg å være en kvinne på rundt 30 år. Dette tydet da på at det var levningene etter Anna Østmo som var funnet. Østmo ble henrettet i 1783 for å ha født to barn i hemmelighet og tatt livet av dem like etterpå. Kroppen skal etter henrettelsen ha blitt begravet i uvigslet jord på retterstedet og hodet satt på stake.  
 
Det ble raskt klart at funnet av levningene ikke var en politisak. Levningene var heller ikke gamle nok til å bli automatisk fredet etter kulturminneloven. 
 
Ulike etiske problemstillinger ble tatt opp i forbindelse med denne saken, blant annet diskusjoner om: 

• levningene kunne stilles ut i en utstilling på Hedmark fylkesmuseum/Kvinnemuseet i Kongsvinger, som omhandlet abort og kvinnehistorie, eller om de burde gjenbegraves. 
• å ta en DNA-test av knoklene for å finne ut om dette var et menneske av skogfinsk opprinnelse. 

Det siste ønsket til Anna Østmo var å bli begravet i vigslet jord, noe som i tillegg til at saken dreide seg om en navngitt person, ble vektlagt i vurderingen fra Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger. Vurderingen ble tatt til følge, og Anna Østmo ble gjenbegravet på kirkegården i Hof i Åsnes. Det ble besluttet at levningene skulle gravlegges i en anonym grav på kirkegården i kommunen der de ble funnet. Hun har likevel fått en gravstein med navnet sitt på (kan sees på Digitalt Museum). DNA-test ble foretatt før gjenbegravingen, med tanke på eventuell videre forskning. 
 
Skjelettutvalgets råd i saken kan leses under sak 2 her: Referat fra møte i Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger, 20. mai 2011 | Forskningsetikk 
Saken i media: 
- Skjelett var halshugget mor – NRK Innlandet – Lokale nyheter, TV og radio
Hodeløse Anna blir endelig gravlagt – NRK Innlandet – Lokale nyheter, TV og radio

Levninger etter kvinne fremvist som «apekvinne» på tivoli

Den meksikanske kvinnen Julia Pastrana levde et brutalt liv der hun ble fremvist som såkalt «apekvinne» på et sirkus som reiste rundt både i USA og Europa. Hennes antatte sykdom gjorde at hun hadde mye hårvekst på kroppen og i ansiktet, samt at kjevepartiet ble uforholdsmessig stort. Da både hun og sønnen døde etter en hard fødsel i 1860, ble de begge balsamert og reisen med sirkuset fortsatte i mange år, der kroppene deres ble vist frem til publikum. Levningene til gutten ble ødelagt ved et innbrudd, mens Julia Pastrana sine levninger endte til slutt opp som del av De schreinerske samlinger (nå Bioantropologisk samling) ved Universitetet i Oslo 
 
Det kom fire ulike henvendelser til Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget) i 2012. I henvendelsene ble det argumentert for at levningene av Julia Pastrana burde begraves. Det ble blant annet vist til at det ikke var blitt gjennomført forskning på levningene, og at dersom det ikke forelå konkrete planer for dette, burde ikke levningene være del av en samling. Skjelettutvalget gjorde en etisk vurdering vedrørende om levningene skulle begraves, om de skulle returneres til Julia Pastranas hjemland, Mexico, og om det skulle tas DNA-prøver av levningene. Konklusjonen fra utvalget var en anbefaling om å returnere levningene etter Julia Pastrana til Mexico og begrave henne der. Det ble også konkludert med at det var forsvarlig å ta prøver av levningene, og gjøre relevante forskningsmiljøer oppmerksomme på prøvenes eksistens.  
 
I utvalgets vurdering ble det spesielt trukket frem at levningene er etter en kjent og navngitt person, og at hennes liv og død er relativt tett på vår tid. Det ble også trukket frem at oppmerksomheten rundt Julia Pastranas liv, og behandlingen hun fikk etter sin død, har vært av svært uetisk karakter. Det ble vurdert som lite trolig at hun ville ønsket at hennes levninger ble en del av en forskningssamling. Det er mer sannsynlig at hun ønsket en katolsk begravelse. Levningene etter Julia Pastrana ble lagt i en hvit kiste og fløyet fra Norge til Mexico i 2013, der hun så ble begravet. 

Les Skjelettutvalgets uttalelse her: 
Statement concerning the remains of Julia Pastrana | Forskningsetikk 
 
Podkast fra nrk: https://radio.nrk.no/podkast/radiodokumentaren/sesong/verdens-styggeste-kvinne 
 
Artikkel i Magasinet forskningsetikk: https://www.forskningsetikk.no/ressurser/magasinet/2020-2/en-sirkusfreak-far-fred/

Gjenbegraving av samiske skjeletter i Neiden

Anatomisk institutt ved Universitet i Oslo foretok i 1915 utgravning av skoltesamiske skjeletter i skoltebyen i Neiden, til tross for noe motstand fra lokale skoltesamer. Formålet med utgravningene var å belyse spørsmål om den etniske identiteten til regionens førhistoriske befolkning, og å si noe om befolkningens «rase», sammensetning, biologiske slektskap med andre befolkningsgrupper og forhistoriske migrasjoner. Skjelettene ble tatt med til Anatomisk institutt i Oslo og inngikk i instituttets omfattende raseantropologiske forskning på samene. 
 
I 2006 sendte forstanderen for den ortodokse kirken i Norge en søknad til bispedømmet i Hålogaland, på vegne av den ortodokse St. Georgs menighet i Neiden om tilbakeføring av skjelettene til Neiden. Bispedømmet tok saken videre til Sametinget og Universitetet i Oslo, hvor skjelettmaterialet ble oppbevart. Sametinget gjorde vedtak i tråd med tilrådning fra en nedsatt arbeidsgruppe i saken: tilbakeføring og snarlig gjenbegravelse i Neiden. Seremonien ble gjennomført i 2011. 
 
Det ble en del kritikk i etterkant av håndteringen av denne saken. Problemstillinger som ble diskutert handlet om representativitet, religiøs kontekst, utgravings- og forskningskontekst, juridisk rammeverk og spørsmålet om levningenes potensielle forskningsverdi, blant annet: 
 

• Flere etterkommere hadde ikke ønske om umiddelbar gjenbegraving, men ønsket å utsette en gjenbegravelse for i mellomtiden skaffe kunnskap om sine forfedre gjennom forskning på materialet, uten at dette skal ha blitt tillagt tilstrekkelig vekt. Enkelte skoltesamer har også uttrykt at de ikke oppfattet seg som representert av menigheten eller av Sametinget, og at ikke alle parter dermed har blitt tilstrekkelig hørt i saken. 
• Kravet om tilbakeføring i Neiden saken ble fremmet av den ortodokse kirke i Norge, men datering av levningene viser at enkelte av disse sannsynligvis var gravlagt i en før-kristen kontekst. Det er derfor reist spørsmål om hvorvidt kristen gjenbegravelse var beste løsning. 
• Et ønske om å muliggjøre forskning på levningene ble fremmet som begrunnelse for å utsette eller unngå gjenbegravelse. Det ble fremhevet at slik forskning ville bidra til innsikt og engasjement med tanke på den kulturelle rikdommen som skoltesamisk tradisjon og historie representerer. 

Mer om saken og lignende sak her: 
Vedrørende utleveringskrav av skjelettmateriale fra Pasvik (Saksnr. 2013/151) | Forskningsetikk 
 
Videre lesning: 
Svestad, A. (2013). What Happened in Neiden? On the Question of Reburial Ethics. Norwegian Archaeological Review, 46(2), 194–222.

Skjelett av straffange på utstilling

Etter et brutalt drap på en Stavangermann i 1854, ble Even Olsen Tagholdt anholdt og dømt til straffearbeid på livstid. Under soning i Akershus festning dør han av lungebetennelse i 1859. Etter hans død dukket skjelettet hans opp ved Stavanger museum og skjelettet er blitt forsket på og utstilt i mer enn 100 år. Det er ingen som vet hvordan eller hvorfor skjelettet havnet på museet. En forklaring kan være at Tagholdt donerte kroppen sin til vitenskapen, men det finnes ingen dokumentasjon på dette.  
 
I senere tid vurderte Stavanger museum at det ikke er riktig å ha et skjelett etter en kjent og navngitt straffange på utstilling, når det ikke finnes dokumentasjon på at det er gitt samtykke.  
 
I denne saken tok museet kontakt med biskopen i Stavanger, som sa ja til at skjelettet kunne legges i ei kiste og bli kremert. Ordfører og prest kom til samme konkusjon om at Tagholdt skulle gravlegges i sin hjemkommune og han ble gravlagt på kirkegården ved Moi i Lund kommune, 158 år etter hans død. 
 
Les mer om saken i disse mediesakene: 
Det gjekk 160 år før drapsmannen blei gravlagd – NRK Rogaland – Lokale nyheter, TV og radio 
Historia bak Kvelertak-songen Fanden ta dette hull – Rogaland (nrk.no)  

Tilbakeføring av innsamlede levninger etter New Zealands urbefolkning  

I 2011 kom en delegasjon fra nasjonalmuseet Te Papa i New Zealands hovedstad Wellington til Oslo for å hente hjem levninger av New Zealands urbefolkning, Maori. Levningene (to hodeskaller) hadde vært oppbevart ved Universitetet i Oslo siden tidlig på 1900-tallet, det ene ved Kulturhistorisk museum, det andre ved Det medisinske fakultet. 
 
Den ene hodeskallen ble ervervet i 1933 fra en samler i Tyskland i forbindelse med datidens fokusering på rasestudier ved universitetet.  Den andre var samlet av en svensk zoolog. Begge hodeskallene ble repatriert til New Zealand.  
 
I denne typen saker vil det særlig være relevante problemstillinger knyttet til levningenes funnkontekts, opphavssted og eierhistorie. Videre vil det være viktig å gjøre seg kjent med den/de berørte gruppenes holdninger og synspunkter. 
 
I tillegg til de to hodeskallene befant det seg ytterligere 48 levninger fra New Zealand i Bioantropologisk samling ved UiO (tidligere De schreinerske samlinger), universitetets historiske samling av flere tusen menneskeskjeletter og hodeskaller. 
 
Levningene ble samlet av den norske zoologen Ørjan Olsen gjennom en ekspedisjon til Polynesia i 1927-1928. Disse levningene ble aldri nevnt for representantene fra New Zealand i 2011.  
 
Saken er ytterligere beskrevet i media: 
Her ligger hodeskallene Universitetet i Oslo aldri fortalte maoriene om (khrono.no) 
Den er videre kommentert i en masteroppgave: 
The Journey of the Skulls. The Māori ancestral remains in the Schreiner Collection at the University of Oslo. (uio.no)