GRU-seminar 2025: Erfaringer fra sittende utvalg

Seminaret arrangeres annethvert år, og er en møteplass for alle som er opptatt av eller jobber med forskningsetikk og uredelighet. Årets program tok utgangspunkt i de mest aktuelle problemstillingene utvalget har arbeidet med de siste årene, i forbindelse med at det sittende utvalget avslutter sin periode i 2025. Tre av medlemmene delte sine erfaringer gjennom fire ulike temaer, som alle la grunnlag for gode diskusjoner med publikum.

Vilkårene for å konstatere vitenskapelig uredelighet

Det faglige innholdet på seminaret startet med et foredrag fra medlem i GRU, Markus Hoel Lie, om vilkårene for å konstatere vitenskapelig uredelighet.

– Tanken er å gi en innføring i hva vi i GRU holder på med i disse sakene, og gi publikum noe å ta med seg tilbake til institusjonene, åpnet Lie. 

Det er et stort rom for etiske diskusjoner og faglige perspektiver innenfor rammene for vitenskapelig uredelighet, som er den groveste formen for forskningsjuks. Den anklagede risikerer å miste både jobb og identitet. Det er viktig å ha en strukturert samtale om temaet, mener Lie.

Lie trakk fram vilkårene for å konkludere med vitenskapelig uredelighet. Vilkåret om alvorlig brudd på anerkjente forskningsetiske normer må vurderes i lys av hvilket fagområde man befinner seg på. Hva normen er og hvordan den skal forstås må alltid diskuteres, forklarte Lie. For å kunne vurdere om et forhold er uredelig må det holdes opp mot regelen og normen, før man vurderer om det er gjort med tilstrekkelig grad av skyld. Det er en stor diskusjon på institusjonene og i GRU om terskelen for grov uaktsomhet på ulike fagområder. 

De som jobber med å behandle disse sakene møter en rekke spørsmål og utfordringer fordi saksbehandlingsreglene er vage: hvor grundig skal en sak belyses, og i hvor mange runder skal man gjennomføre kontradiksjon? Det er et grunnleggende rettsstatsprinsipp at den som blir møtt med en anklage skal få imøtegå den. Men samtidig som det er viktig at saken belyses tilstrekkelig, er det også viktig at den ikke får pågå for lenge. Lie viste til eksempler på hvor vanskelig det praktiske ved en sak kan bli når det er mange personer involvert i saksbehandlingen.

Han belyste også andre utfordringer knyttet til behandlingen av uredelighetssaker, for eksempel hvor tungt det, som utvalgsmedlem, kan oppleves å konkludere med at en forsker har begått vitenskapelig uredelighet:

– Det å sitte og felle dom over ofte unge, flinke mennesker som har viet sitt liv til forskning, det er krevende. Samtidig er det et viktig ansvar å ha at de som jukser tas, så vi ikke mister tillit til forskningen.

Han la vekt på at det er viktig at forskningsinstitusjonene, som førsteinstans, gjør en grundig jobb når de behandler uredelighetssaker, ettersom GRU er klageinstans. Når en sak kommer til GRU har de tre valg: de kan si at saken ikke er godt nok utredet og sende den tilbake til institusjonen, de kan være enige i institusjonens konklusjon, eller de kan være uenige. Lie mener hovedregelen må være at hvis man ikke er overbevist om vitenskapelig uredelighet, må forskeren frifinnes så hen blir ferdig med prosessen. Det tar mye tid og ressurser dersom saken sendes tilbake til institusjonen.

En sentral del av saksbehandlingen både i redelighetsutvalgene og GRU er å skrive selve uttalelsen. Det er viktig å skrive slik at også de som er uenige i konklusjonen skjønner hvorfor man har kommet til det resultatet man har kommet til, mener Lie. Begrunnelsesplikten blir strengere jo mer inngripende uttalelsen er, så det å vise til hvilke dokumenter og hvilke samtaler konklusjonen er basert på er viktig. 

Plagiering – hvordan trekke en nedre grense?

I det andre foredraget tok Lie opp plagiatbegrepet og hvor den nedre grensen går. 

Plagiatbegrepet har en objektiv og en subjektiv side, forklarte han. Den objektive siden handler om tekstbruk eller tekstlikhet uten referanse, mens den subjektive siden handler om skyldkravet: handlingen må være gjort forsettlig (med vilje) eller grovt uaktsomt. 

Hvor grensen skal gå må diskuteres i fagmiljøene, ettersom plagiat ikke alltid kan karakteriseres som vitenskapelig uredelighet. Det kan være snakk om tekstlikhet i så lite omfang eller i så uvesentlige deler av forskningsarbeidet at det ikke kan anses som vitenskapelig uredelighet. Men det kan likevel være brudd på anerkjente forskningsetiske normer. 

Skillet mellom simpel uaktsomhet og grov uaktsomhet er sentralt, forklarte Lie. Plagiatbegrepet er ikke svart-hvitt. Man må se på om handlingen utgjør et markert avvik fra forsvarlig handlemåte på det aktuelle fagområdet. Noen ganger handler det heller om kvaliteten på forskningen eller rett og slett dårlig henvisningsskikk. Det er også viktig å huske på at det gjelder et skjerpet beviskrav for å konkludere med vitenskapelig uredelighet. Det skal foreligge klar sannsynlighetsovervekt, dvs. at det ikke er nok at det bare er mer sannsynlig enn ikke at vedkommende har gjort det hen er anklaget for. Denne sondringen kan være vanskelig i praksis, sa Lie. 

Forholdet mellom effektivitet og rettssikkerhet ble tatt opp også her. Det har vært diskutert om terskelen for å konstatere vitenskapelig uredelighet er for høy, og om dette gjør det for vanskelig å felle dem som jukser. Lies oppfatning er at loven avveier hensynet til forskerens rettssikkerhet mot behovet for å sanksjonere for brudd på forskningsetikkloven på en god måte. Mer effektivitet i form av å kunne ta flere forskere, vil nødvendigvis gå på bekostning av rettsikkerheten til den enkelte, og Lie oppfordret forsamlingen til å reflektere over dette.

Lie stilte til slutt spørsmål om hvordan plagiat kan unngås, og foreslo flere måter det ved forskningsinstitusjonene kan jobbes for å skape bedre forutsetninger. Blant annet er regelmessige diskusjoner i fagmiljøer, gode arbeidsvaner blant forskere, god praksis for kreditering av andres arbeid, og en god kultur ved institusjonene viktig. Kulturen ved institusjonene bør åpne for å diskutere plagiat samtidig som man anerkjenner at feil kan skje, og at man kan lære av det.

Fra salen kom det spørsmål om bruken av sakkyndige, som har skapt diskusjon i noen saker. Det ble understreket at det oppleves som viktig at sakkyndige kun uttaler seg om hva normen innenfor et gitt fagfelt er, mens diskusjonen og vurderingen av uredelighetsspørsmålet overlates til komiteen som behandler saken. Videre ble saksbehandlingsreglene i GRU diskutert. Det kom også fram et ønske om at GRU publiserer retningslinjer for saksbehandling på nettsidene til De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). 

Forskningsetikkens grenseflater

Geir Sverre Braut, nestleder i GRU, tok for seg forskningsetikkens grenseflater i sitt foredrag. Utgangspunktet for foredraget var Universitets- og høyskolelovens § 2-2, som handler om akademisk frihet og ansvar. Flere andre lover grenser til denne bestemmelsen, deriblant helseforskningsloven, genteknologiloven og bioteknologiloven, i tillegg til åndsverkloven og GDPR. Spørsmålet Braut fokuserte på er hvor grensene for hva som er forskningsetiske spørsmål, skal gå.

– For eksempel, i spørsmål om forskning på oppdrett av laks, hvor uredelig skal det være før vi skal gripe inn, og hvor mye skal vi overlate til overordnede organer og tilsynsordninger, slik som for eksempel departementet, Mattilsynet og Bioteknologirådet, spurte Braut.

Han tok for seg de uavklarte sonene der ulike områder flyter i hverandre. Hvor går for eksempel grensene mellom forskning og formidling, undervisning, veiledning, journalistikk og kvalitetssikring? Når handler en sak om forskningsetikk, og når er egentlig utfordringen en annen? 

Institusjonene har en handlingsplikt når noen varsler om for eksempel dårlige forhold på arbeidsplassen, og slike saker kan ofte følges opp i flere spor, forklarte Braut. Han spurte om det kan bli sånn at redelighetsutvalgene og GRU blir en slags siste nødventil når saker ikke følges opp på andre nivåer, og om det bør tydeliggjøres hvilke saker som faktisk skal behandles av redelighetsutvalg. 

– Etiske retningslinjer for statstjenesten er kodifisering av vanlig folkeskikk. Les disse før noe gjøres til en sak for redelighetsutvalgene eller GRU, er Brauts råd. 

Han mener at det bør finslipes hva som egentlig er en sak om forskningsetikk og hva som handler om noe annet, f.eks. HR.

Rapportene GRU mottar fra institusjonene – kjekt å ha?

I siste foredrag tok GRU-medlem John-Arne Skolbekken for seg rapporteringsplikten som forskningsinstitusjonene har etter forskningsetikkloven § 6 fjerde ledd. Forskningsinstitusjoner skal rapportere saker de har gransket om mulige alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer til Granskingsutvalget, uansett utfall av granskingen. Bakgrunnen for rapporteringsplikten er at GRU tidligere ikke hadde en samlet oversikt over feltet. Dette var uheldig både for veiledningsarbeidet og det generelle forebyggingsarbeidet. Skolbekken argumenterte for at det kan være gunstig å samle alle uttalelser i uredelighetssaker, også forskningsinstitusjonenes uttalelser, på FEKs nettsider. Dette kan gi en større læringsverdi, og det er nyttig å diskutere uttalelsene.

Skolbekken kom inn på forskningsetikkloven § 8, der det fremgår hva som skal vurderes i saker om mulige brudd. Det skal tas stilling til a) om forskeren har opptrådt vitenskapelig uredelig, b) om det foreligger systemfeil ved institusjonen og c) om det vitenskapelige arbeidet bør korrigeres eller trekkes tilbake. Skolbekken reflekterte over om det kunne vært nyttig å stokke om på rekkefølgen av disse punktene, dvs. først ta stilling til om arbeidet bør korrigeres eller trekkes tilbake, før man ser på de andre punktene. Etter Skolbekkens syn har rekkefølgen en klar betydning for hvilke vurderinger redelighetsutvalgene ved institusjonene (og GRU) prioriterer og hvordan ressursene fordeles.

Systemfeil sies det gjerne heller ikke så mye om i uttalelsene og rapportene, og ofte henvises det bare til at forskeren bør få et kurs i forskningsetikk. Skolbekken mente at det virker som om mange tror at slike kurs er en quick-fix, men det er ikke hans oppfatning med tanke på sakene redelighetsutvalgene og GRU behandler. Skolbekken snakket videre om hvordan det er mulig å øke forståelsen for systemfeil i forskningsetisk sammenheng, og viste blant annet til FEK sin veileder om institusjonenes ansvar for forskningsetikk. Kan redelighetsutvalgene settes sammen på en måte som gjør dem bedre rustet til å utrede systemfeil, lurte han på.

Mange av sakene GRU behandler dreier seg om mellommenneskelige relasjoner, forklarte Skolbekken. Slike ting bør institusjonene bli flinkere til å ta tak i.

Videre viste Skolbekken til en rekke kjente navn og saker som handler om forskningsetikk. Spørsmålet han ville stille var "hva slags hukommelse har vi på dette feltet?", og han oppfordret til å tenke gjennom den kollektive hukommelsen vår. Han viste til eksempler på hvor gode vi er i Norge på å samle inn data om folk,  blant annet nyfødtscreeningen og Norsk helsearkiv der avdødes pasientjournaler havner. Poenget hans var om vi ikke også bør vurdere å etablere en egen «Forskningsetisk samling» hos Arkivverket,som en tilrettelegging for læring, evaluering og forskning på arbeidet som gjøres landet rundt i forskningsetisk sammenheng.