Hopp til hovedinnhold

Stipendiaten: Navnet skjemmer ingen – eller?

Folk snakket uanstrengt om religiøse forhold og var tilsynelatende ikke bekymret for å stå fram med navn. Kaste var derimot et mer betent tema da Ina Marie Lunde Ilkama forsket på den indiske gudinnefestivalen Navarãtri.

forside bladet forskningsetikk nr 1 2019
Forskningsetikk nr 1, 2019 Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK).

India er vitne til en voksende middelklasse og forandring i kvinners religiøse roller. Disse sosiale endringene gjør utslag på mange områder. Ett eksempel er gudinnefestivalen Navarātri, som i Sør-India ofte karakteriseres som en «kvinnefestival». Ine Marie Lunde Ilkama dro til den hellige byen Kanchipuram for å finne ut hvordan dette tradisjonelle ritualet feires i gudinnetempler og hjem i dag.

Ina Marie Lunde Ilkama (Foto: Nina Johnsen)
(Foto: Nina Johnsen)

 

Om Ina Marie Lunde Ilkama:

Disputerte 15. februar 2019 med avhandlingen «The Play of the Feminine. Navarãtri in contemporary Kanchipuram" ved Universitetet i Oslo.

I den hinduistiske «kvinnefestivalen» Navarãtri kombineres lek og moro med dyp religiøs hengivelse. Avhandlingen er en bred studie av hvordan festivalen feires i gudinnetempler og hjem i den hellige byen Kanchipuram i dag og er basert på etnografisk feltarbeid og tekststudier av festivalens myter og en ritualhåndbok.

Hvilken forskningsetisk ballast hadde du?

Jeg tok et obligatorisk dagskurs i etikk som er felles for alle stipendiater ved humanistisk fakultet og dermed dekker bredt. Her diskuterte vi forskningsetiske tekster som vi hadde lest på forhånd, og hørte foredrag blant annet om forskning på overlevende etter Holocaust. I tillegg konsulterte jeg forskningsetiske retningslinjer fra NESH ved behov.

Møtte du noen forskningsetiske utfordringer?

Ett spørsmål jeg funderte på nesten helt til jeg var ferdig med avhandlingen, var anonymisering. I Norge regnes opplysninger om folks religion som sensitive og krever anonymisering, mens i India er dette åpent og relativt uproblematisk.

Alle informantene oppga navnet sitt til meg, og noen av dem, spesielt ulike innflytelsesrike personer, ville nok gjerne sett det på trykk. Til slutt valgte jeg likevel ikke å bruke deres egentlige navn.

Spørsmål om informantenes kaste kan derimot være et betent tema. Dette var relativt viktig i prosjektet, men av og til måtte jeg la spørsmålet stå ubesvart for å bevare et godt forhold til informantene.

Enkelte mer uformelle intervjusettinger ga også visse utfordringer omkring informert samtykke. For eksempel ville det iblant komme folk til og fra intervjuet, som deltok i samtalen, og det er usikkert i hvilken grad alle fikk med seg hva de bidro til.

Er det noe du ville gjort annerledes?

Jeg ville vært mer obs på prosessen omkring samtykke. Jeg gjorde både spontane og avtalte intervjuer i hjem og templer. Jeg hadde forklart tolken(e) på forhånd at vi måtte fortelle hva jeg forsket på, og få «ja» til intervju.

Jeg tenker i ettertid at jeg kunne lagt større føringer på tolken når det gjaldt hva jeg selv ville ha formidlet om prosjektet. Det var sjelden jeg fikk fortalt stort mer enn at jeg skulle skrive om Navarātri-festivalen. Jeg kunne ha forklart mer om formålet med undersøkelsen, for eksempel at jeg sammenlignet praksiser på tvers av kaster og fokuserte på kvinners rolle. Ideelt sett ville jeg også ha lagt igjen min kontaktinformasjon i tilfelle noen hadde spørsmål i etterkant.

Hvilke råd vil du gi til andre som skal ut i feltarbeid?

Gjør deg kjent også med etikette, skikker og religion i det landet du skal gjøre feltarbeid i, da etiske vurderinger må gjøres også med tanke på dette.