Hopp til hovedinnhold

19 sider plagiat, men ikke uredelig

Hadde stipendiaten brutt den relativt ferske forskningsetikkoven? Plagiatsaken ble en lakmustest og satte spor både i retningslinjer og lovverk.

Illustrasjon av en person som løper fra en annen person med en lyspære over hodet
Illustrasjon: Shutterstock
Omslag forskningsetikk nr. 2 2020
2020:2 Magasinet Forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387-3094.

30 år i forskningsetikkens tjeneste

I løpet av sin 30-årige historie har De nasjonale forskningsetiske komiteene behandlet flere hundre saker, gitt ut et titalls rapporter og antologier, og utarbeidet retningslinjer og veiledere på en rekke områder.

Magasinet Forskningsetikk har spurt tidligere og nåværende ledere i sekretariat og komiteer om hvilke saker de synes har vært spesielt interessante eller viktige. Dette er én av dem.

En sak om plagiering skulle normalt ikke være spesielt vanskelig å avgjøre, men denne var på mange måter utfordrende, forteller Torkild Vinther.

Han var sekretariatsleder for det som den gang het Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning (Granskingsutvalget), da saken kom på utvalgets bord høsten 2010.

En stipendiat ved Handelshøyskolen BI var anklaget for å ha plagiert i stort omfang i sin doktoravhandling fra 2004. Saken var behandlet i ulike instanser ved BI, som til slutt hadde kommet fram til at det ikke forelå plagiat. Stipendiaten hadde altså ikke vært vitenskapelig uredelig.

Saken ble klaget inn til Granskingsutvalget, som bestemte seg for å granske. På den tiden, ulikt i dag, var det nemlig mulig å klage inn saker som ikke konkluderte med uredelighet.

– Dette var den første saken utvalget gikk ordentlig inn i. På mange måter ble den en slags lakmustest for hele systemet – for forskningsetikkloven og for Granskingsutvalget, mener Vinther.

– Vanlig i miljøet

Det første spørsmålet utvalget tok tak i, var så grunnleggende som hva plagiat egentlig er.

– BI hadde lagt stor vekt på plagiering ut fra opphavsrett snarere enn forskningsetikk. Det gjør en stor forskjell og kan føre til helt ulike konklusjoner når man skal vurdere uredelighet, påpeker Vinther.

Tre eksterne sakkyndige utredet plagiatbegrepet, og fastslo deretter at 19 sider, nesten åtte prosent av avhandlingen, var plagiat.

Granskingsutvalget var enig i at det var snakk om plagiat. Stipendiaten hadde begått alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis. Men var det snakk om subjektiv skyld, altså forsett eller grov uaktsomhet, og dermed uredelighet etter forskningsetikkloven?

Stipendiaten selv forsvarte seg med at henvisningspraksisen hen hadde fulgt, var vanlig og akseptert i miljøet hen hadde vært del av. Hen hadde heller ikke fått noen særskilt opplæring i forskningsetikk eller krav til god henvisningsskikk.

Hvem hadde ansvaret?

– Hvor gikk grensene mellom institusjonens ansvar og stipendiatens ansvar for det som hadde skjedd? Det var et avgjørende spørsmål, forteller Øyvind Kongstun Arnesen.

Han var medlem i Granskingsutvalget på den tida, og er den eneste som fortsatt sitter i utvalget.

– Uaktsomhet vil alltid være en skjønnsmessig vurdering, der ingen har rett eller feil, og vi diskuterte dette mye. Det endte med at Granskingsutvalget landet på ulike sider i denne vurderingen.

Mindretallet i Granskingsutvalget, bestående av Kongstun Arnesen og én til, mente stipendiaten ikke hadde vært grovt uaktsom og dermed ikke kunne sies å ha opptrådt vitenskapelig uredelig. Flertallet kom til motsatt konklusjon.

Granskingranskingsutvalget viste samtidig til at det kunne ha eksistert en «institusjonalisert dårlig henvisningsskikk i deler av miljøet».

– Viste svakheter med systemet

Men saken sluttet ikke der. Den ble påklaget til Kunnskapsdepartementet, som opprettet et eget klageutvalg. Etter til sammen mer enn to års behandling i ulike instanser kom den endelige avgjørelsen: «XX har ikke opptrådd vitenskapelig uredelig».

Klageutvalget mente det var sannsynlig at stipendiatens henvisningsskikk kunne forstås som «et resultat av manglende bevisstgjøring og mangelfull opptrening og sosialisering inn i forskningspraksiser».

– Saken viste flere svakheter med systemet, som jeg mener vi indirekte kan lese i revisjonen av forskningsetikkloven. Nå stilles det nye krav både til forskerne og til institusjonene. Saken førte også til presisering av de relevante forskningsetiske retningslinjene, påpeker Vinther.

Den reviderte forskningsetikkloven, Lov om organisering av forskningsetisk arbeid, trådte i kraft i 2017. Der heter det at forskeren selv er forpliktet til å opptre med aktsomhet for å sikre at all forskning skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer.

Institusjonene skal også sikre at forskningen skjer i henhold til disse normene. De har nå et lovpålagt ansvar for at kandidater og ansatte både får nødvendig opplæring i normene og er kjent med dem.

Må rette opp problemer

Annette Birkeland er sekretariatsleder for dagens granskingsutvalg, som nå har navnet Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning.

– Slik loven er i dag, kan ikke en forsker unnskylde seg ved å vise til at «sånn var det i miljøet mitt», for som forsker har man nå et individuelt, lovfestet ansvar for å følge anerkjente forskningsetiske normer. I tillegg har institusjonen et opplæringsansvar, så hvis en forsker er blitt lært opp til feil normer, har også institusjonen gjort en feil, sier hun.

Hvis det er påvist uredelighet eller andre forskningsetiske utfordringer knyttet til enkeltpersoner, bestemte fagmiljø eller hele institusjonen, må institusjonen rette opp i problemene, understreker Birkeland.

– Institusjonene har et vidt spekter av tiltak. De kan for eksempel tilby eller pålegge kurs og opplæring i god henvisningsskikk, forklarer hun.

Nye regler ved BI

Magasinet Forskningsetikk har bedt BI om en kommentar på hvordan institusjonen arbeidet med saken, hva institusjonen lærte av den, og hvilke relevante endringer som eventuelt ble gjort. Kommunikasjonssjef Yngve Kveine svarer følgende i en e-post:

«Saken om en doktorgradsavhandling ved BI fra 2012 var en krevende sak. BI tok Kunnskapsdepartementets konklusjon om at avhandlingen ikke var vitenskapelig uredelig, til etterretning.»

Videre skriver Kveine: «BI ivaretar sitt opplærings- og veiledningsansvar om forskningsetiske problemstillinger gjennom en rekke tiltak og aktiviteter, og vedtok i 2015 nye regler for behandling av enkeltsaker knyttet til vitenskapelig uredelighet.»