Selvplagiering = forskningsetisk selvplaging?

Å gjenbruke egen tekst kan høres uskyldig ut, man stjeler jo ikke fra andre. Men slik klipp og lim utfordrer andre forskningsetiske normer.

Omslag forskningsetikk nr. 1 2022
2022:1 Magasinet Forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387-3094.

Bjørn Hofmann er professor i medisinsk filosofi og etikk ved Institutt for helsevitenskap ved NTNU på Gjøvik og Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. Våre andre faste spaltister er Norunn Myklebust, Elisabeth Staksrud og Jan-Ole Hesselberg.

Forskningsetikkloven fastslår at plagiat er en alvorlig form for vitenskapelig uredelighet. Ifølge Store norske leksikon handler det om «å ettergjøre andres verk på en utilbørlig måte og utgi dette som sitt eget». 

Man utgir altså noe for å være ens eget, som ikke er det. Å stjele andres ideer og ord bryter med flere forskningsetiske normer, slik som åpenhet, ærlighet, etterrettelighet og autentisitet.  

Men å gjenbruke egen tekst uten å kreditere seg selv kan vanskelig betegnes som tyveri. Hvorfor er det da så galt? Det er et ganske vanlig spørsmål til oss som formidler og forvalter forskningsetikk. Og det er et godt spørsmål.  

Originalt eller ren kopi? 

Vi har flere ferske saker om selvplagiering på ulike områder. En sykepleierstudent ble utestengt fra studiet i ett år blant annet på grunn av selvplagiering i et forsøk på å forbedre en eksamen, mens forfatter Runar Bakken er beskyldt for å ha gjenbrukt overskrifter og tekst i sin siste bok, I løvens gap

Selvplagiat er ikke plagiat ifølge definisjonen ovenfor. Det er ikke tyveri eller brudd med autentisitets-normen. Men det er et brudd med den sentrale forskningsetiske normen originalitet. Kravet til originalitet avhenger av arbeidets karakter og er for eksempel strengere for en vitenskapelig publikasjon enn for en debattbok.   

Problemet med gjenbruk av egen tekst avhenger også av dens innhold, særlig graden av bearbeidelse. Hvis den nye teksten er identisk med den gamle, bidrar jeg ikke med noe nytt og mangler altså originalitet. Hvis teksten er en videreutvikling, kan den derimot være et viktig bidrag. 

Etterrettelig og etterprøvbart 

Vitenskapens vesen er i stor utstrekning akkumulativt – ny kunnskap bygger på eller forholder seg til gammel kunnskap. For å kunne vurdere kunnskap, må man vite hvor den kommer fra – og her kommer det andre aspektet ved selvplagiering inn: henvisningen.  

Når jeg viser til andre forskere, gjør jeg dette for å vise hva jeg bygger på, for å være redelig og for å akkreditere andre. Men hva er hensikten når teksten er min egen? Er det for å si at «her viser jeg til den avsindig kloke forskeren meg selv», eller er det for å øke min egen impact factor (IF)?  

Å vise til seg selv kan synliggjøre kunnskapsproduksjonens utvikling også hos enkeltforskere. Poenget med dette er blant annet å øke kunnskapens etterprøvbarhet. Ved å se hvordan påstander, argumenter og resultater har utviklet seg over tid, kan forskere bedre gå kunnskapen etter i sømmene.  

Et annet forhold som er viktig for å vurdere gjenbruk av tekst, er tilgjengelighet. Å vise til en tekst som har ligget urørt i skrivebordsskuffen i årevis, tyder mer på forfengelighet enn på forskningsetisk bevissthet. Men å vise til upubliserte manuskripter som er delt og drøftet, er veldig vanlig innen mange fagfelt og en voksende trend i disse preprint-tider. Å vise til egne arbeider ut fra deres tilgjengelighet gir derfor mening.  

Vitenskapens vesen 

Selvplagiering undergraver altså kravet til originalitet. Hvis man ikke har noe nytt å komme med, men bare vil vise til det man har skrevet tidligere, kan man sitere. Og hvis man har noe nytt å komme med gjennom bearbeidelse, kan det fortsatt gi mening å henvise ut fra kravet om etterrettelighet. Dette er viktig for å kunne følge kunnskapsproduksjonens utvikling, men også for å vurdere og etterprøve den. 

Søkelyset på selvplagiering er derfor ikke nødvendigvis en form for forskningsetisk selvplaging, men det handler om vitenskapens vesen: originalitet, etterrettelighet og etterprøvbarhet.