Om å håpe på en «reject»

"Dear Professor, you have been listed as a Co-Author of this submission. Please verify your contribution."

Omslag magasinet med bilde av en hånd med tommel som peker opp, og en hånd med tommel som peker ned
2022:2 Magasinet Forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387-3094.

Mitt dilemma_Elisabeth Staksrud_foto UiO.jpg

Elisabeth Staksrud er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo og tidligere leder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). Våre andre faste spaltister er Norunn Myklebust, Bjørn Hofmann og Jan-Ole Hesselberg.

Etter et krevende arbeid får jeg bekreftet at artikkelen vår endelig er sendt inn til tidsskriftet. Som avtalt er min gode kollega oppført som førsteforfatter og jeg som medforfatter. Men sammen med våre navn dukker det nå opp et for meg ukjent navn.

 

Medforfatterskap er akademias svar på været. Alle har meninger, alle har erfaringer, alle kan gi råd, men det er vanskelig få organisert det skikkelig. I 2021 publiserte Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) nye forskningsetiske retningslinjer. Der ble Vancouver-reglene for medforfatterskap, utviklet av International Committee of Medical Journal Editors (ICMJE), kastet ut til fordel for anbefalende retningslinjer mer tilpasset det brede HumSam-feltet. Der presiseres det hva som skal til for å regnes som forfatter:

Alle som har gitt vesentlige bidrag til prosjektet, bør gis anledning til å delta i det videre arbeidet frem mot publisering. Det er ikke tilstrekkelig å bare bidra med datainnsamling, veiledning eller finansiering for å bli oppført som medforfatter. Andre bidrags­ytere bør krediteres eller takkes i fotnoter, forord eller en sluttmerknad. Alle former for såkalt æresforfatterskap er uakseptabelt. En person som ikke har gitt et vesentlig bidrag, skal ikke stå oppført som forfatter (NESH 2021, punkt 9).

Jeg kjenner disse retningslinjene godt. Svært godt. Jeg var med på å revidere dem. De er enkle å forholde seg til. Vi skal «… respektere andres bidrag og følge anerkjente normer for medforfatterskap og samarbeid». Piece of cake.

Jeg sender min kollega en e-post. Lurer på om det har skjedd en misforståelse. Hen vil ikke svare skriftlig, men ringer meg. Forklaringen er ikke sjokkerende – jeg har hørt historien før. Vår tredjeforfatter er min kollegas sjef. Og sjefen har insistert på medforfatterskap.

Min høye hest

Min kollega har ikke som meg en trygg inntektsgivende akademiske stilling. Hen er fanget i et system med «null-timers-kontrakter». Hvorvidt man i det hele tatt får lønn, avhenger av tildelte undervisningstimer. Som sjefen bestemmer. Søknader om forskningsmidler, samarbeid og publikasjoner – alle skal kvalitetssikres og godkjennes av sjefen.

Så jeg ender i en situasjon hvor jeg må tilbake til ungdomsskolens beslutningsstrategi. Lage en liste.

På den ene siden – det er åpenbart at min nye medforfatter ikke har gitt vesentlige bidrag til artikkelen eller prosjektet. NESHs retningslinjer gir et tydelig svar. Jeg påpeker selvsagt dette.

På den andre siden: Min kollega er i en svært sårbar situasjon. Hen ringer. Er fortvilet og opprørt. Ber meg om å ikke ta denne saken videre. Forstår min posisjon, men forklarer så de enorme konsekvensene det kan få. Represalier. Publiseringsnekt. Frafall av inntekt. Lover å jobbe mot systemendring om hen en gang kommer i posisjon. Og veien dit er bare mulig gjennom internasjonale publikasjoner. Som vår. Ber meg innstendig å ta sjefen med. Skammer seg.

Det er bare grått

Et mantra fra min tid som leder i NESH var at forskningsetikk ikke er svart-hvitt, bare grått. Forskningsetikk er alltid om avveininger, om dilemmaer. Det er vondt. Jeg har et ansvar for forskersikkerheten til min kollega (punkt 13) og internasjonalt samarbeid (punkt 14), men også for forskerfelleskapet og for å fremme fri og uavhengig forskning.

Vi har jobbet lenge med denne publikasjonen.

Jeg skammer meg også – og håper i det stille på en reject.