Den som har, skal få i overflod

For noen år siden innvilget en stiftelse jeg jobber for, mange millioner til et forskningsprosjekt i regi universitetet i Oxford. Jeg var begeistret. Et Oxford-prosjekt i vår portefølje!  
 
Oxford-forskerne hadde sendt søknad på lik linje med andre, men ble de vurdert på lik linje? Antakelig ikke.  
 
For akkurat som jeg ble blendet av Oxford-navnet, tyder forskning på at fagfellene som vurderer slike søknader, også blir det.  

Nobelforskeren og hvermannsen 

I en enorm studie sendte en gruppe forskere samme vitenskapelige artikkel til 489 fagfeller. Artikkelen var skrevet av én forsker med skyhøy status og én med lav, nemlig nobelprisvinneren Vernon Smith, med 54 000 siteringer, og ukjente Sabiou Inoua med 42 siteringer.  
 
Fagfellene fikk tilsendt tre ulike versjoner av artikkelen: én der kun nobelprisvinneren ble navngitt, én med kun den ukjente og én versjon der begge navnene var fjernet. 
 
Da forskeren med lav status var forfatter, anbefalte 65 % av fagfellene tidsskriftet å avslå artikkelen. Dersom nobelprisvinnerens navn lyste mot dem, sank denne andelen til 23 %.  
 
Den samme artikkelen med identiske resultater hadde altså 2,8 ganger høyere sannsynlighet for å bli avvist dersom den ukjente forskeren stod som enslig forfatter.  

Påvirkes av Matteus-effekten 

Dørene sparkes opp for de som allerede har fått i bøtter og spann. Ikke bare har nobelprisvinneren fått 10 millioner kroner og internasjonal anerkjennelse for tidligere faglige arbeider, prisen fungerer også som steroider for fremtiden til vinneren.  
 
Fenomenet kalles Matteus-effekten etter dette kjente sitatet fra Matteus-evangeliet:  
 
«For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» 
 
Forskning viser at Matteus-effekten gjør seg gjeldende i flere beslutningsprosesser som bygger og hindrer forskerkarrierer, for eksempel i fordelingen av forskningsmidler. 

Tre mulige tiltak 

I Stiftelsen Dam finansierer vi norsk helseforskning. Konkurransen er knallhard, og det er ikke noen kvalitetsforskjell mellom de som havner rett over og rett under grensen for innvilgelse. Tilfeldigheter avgjør i dette sjiktet, der alle ville vært verdige mottakere.  
 
En stor nederlandsk analyse har sett på hvordan det gikk med unge, nederlandske forskere som endte henholdsvis rett over og rett under grensen for innvilgelse da de søkte om midler. Analysen viste at tilfeldighetene som løftet forskerne, var forbundet med mer enn en dobling av tildelte forskningsmidler de påfølgende åtte årene.  
 
Problemet er komplekst og har ingen enkle løsninger, men jeg slår et slag for tre tiltak som i det minste burde vurderes oftere:  

• Blinding. Dersom mulige markører på status, som forskerens navn, priser og institusjonstilhørighet, ikke skal være avgjørende for vurderingen av vitenskapelige artikler eller forskningssøknader, bør informasjonen kanskje fjernes? 
• Egne utlysninger for de uheldige. Flaks spiller en betydelig rolle i konkurransen om forskningsmidler og øker samtidig sannsynligheten for fremtidig suksess. Da bør vi kanskje vurdere å ha egne finansieringsprogrammer for de med uflaks?  
• Dropp priser. Å gjøre stas på folk som har gjort en ekstraordinær innsats, er fint. Men hvis spesielt prestisjetunge priser kan bidra til å forsterke eksisterende skjevheter som delvis er et resultat av flaks, er det kanskje ikke så lurt likevel?

Les flere spalter i serien: 
Ærlig talt: Om å håpe på en «reject»
Ærlig talt: Selvplagiering = forskningsetisk selvplaging?