Hopp til hovedinnhold

Hva er forskningsetikk?

Forskningsetikken er en del av etikken, og utgjør en type anvendt etikk. Forskningsetikk defineres i nasjonale forskningsetiske retningslinjer som «verdier, prinsipper, normer og institusjonelle ordninger, som til sammen bidrar til å konstituere og regulere vitenskapelig virksomhet» (NENT 2016, NESH 2016).

Retningslinjene uttrykker et bredt begrep om forskningsetikk, som omfatter ansvar for god vitenskapelig praksis, ansvar for individer og grupper som inngår i eller berøres av forskningen, og ansvar for anvendelse av kunnskapen i samfunn og miljø.

Forskningsetiske retningslinjer, både nasjonale og internasjonale, er å anse som konkretiseringer av anerkjente forskningsetiske normer. Forskningsetiske normer er rettesnorer for etisk god og ansvarlig forskning. Et eksempel på en forskningsetisk norm er kravet om samtykke, som gjerne er formulert som en hovedregel, dvs. at samtykke skal innhentes fra den som deltar i forskning eller er gjenstand for forskning når forskningen omhandler personopplysninger (jf. NESH 2016 pkt. 8). Normene kan knyttes til verdier eller prinsipper som begrunner normene, som for eksempel prinsippet om respekt for personer.

Med utgangspunkt i de nasjonale forskningsetiske retningslinjene kan forskningsetiske normer deles inn i tre områder:

(1)   Normer for god vitenskapelig praksis, knyttet til forskningens sannhetssøken, slik som akademisk frihet, uavhengighet og åpenhet og normer som regulerer forholdet mellom forskere. Formålet er å sikre en pålitelig kunnskapsutvikling. Vitenskapelig kunnskap oppstår ved at den enkelte bidrar med sine innsikter, basert på innsikter fremskaffet av andre, og at forskningen underkastes kritisk prøving. Respekt for andres bidrag, rett kreditering, kritikk og habilitet er derfor viktig.

(2)   Normer som regulerer forholdet til individer (dette inkluderer også dyr) og grupper som berøres direkte eller indirekte av forskningen. Formålet er å sikre at forskningen kommer individer til gode og å beskytte mot krenkelser av menneskerettigheter og annen skade. Dette formålet kan oppsummeres i prinsippene respekt, gode konsekvenser og rettferdighet.

(3)   Normer om forskningens overordnede samfunnsansvar, herunder forskningens implikasjoner for samfunnet, samfunnsrelevans, brukerinteresser og akademias ansvar for å opprettholde et velfungerende offentlig ordskifte. Formålet er å sikre at forskningen kommer samfunnet til gode og at den ikke medfører skade på enkeltmennesker, samfunn og miljø. Prinsippene respekt, gode konsekvenser og rettferdighet er derfor sentrale også her. Prinsipper om føre var og bærekraft er relevante i vurderingen av forskningens mulige konsekvenser for enkeltmennesker, samfunn og miljø.

I Norge er det utviklet institusjonelle ordninger for alle områder av forskningsetikken, men med ulik grad av lovregulering.