Introduksjon til forskningsetikk

Forskningsetikken omfatter normer og verdier som regulerer vitenskapelig virksomhet. Den skal sikre at forskningen er ansvarlig og forsvarlig. I Norge er forskningsetikken nedfelt i nasjonale forskningsetiske retningslinjer utviklet av de fagspesifikke og uavhengige forskningsetiske komiteene, i tillegg til internasjonale retningslinjer.

Innledning 

Forskningsetikken omfatter normer, prinsipper og verdier som bidrar til å regulere vitenskapelig virksomhet. Normene er utviklet over tid og forankret i det internasjonale forskerfellesskapet. I Norge forstår vi begrepet forskningsetikk bredt. Det vil si at forskningsetikken inkluderer normer for å sikre kvalitet og pålitelighet; normer som regulerer forskersamfunnet; normer som angår relasjonen mellom forsker og individer og grupper som inngår i, eller berøres av forskningen; og normer som gjelder forskningens bruk og konsekvenser.  

Normene kan i mange tilfeller føres tilbake til prinsipper, som gjerne er av mer overordnet karakter. I bioetikken er for eksempel prinsippene selvbestemmelse, velgjørenhet, gode konsekvenser, og rettferdighet sentrale (Tom L. Beauchamp og James F. Childress, Principles of Biomedical Ethics). Verdier uttrykker en ønsket tilstand, og i forskningsetikken er tillit og kvalitet verdier som normer og prinsipper skal bidra til å fremme. 

Deler av forskningsetikken kan utledes av allmennmoralen, det vil si, de normer, verdier og prinsipper som er gjennomgående akseptert i vår kultur (Tranøy 2005). Andre forskningsetiske prinsipper, verdier og normer er tettere forbundet med forskningens egenart og formål, for eksempel formulert som vitenskapens etos (Merton 1942). Forskning er en særlig form for kunnskapsproduksjon som tar sikte på å utvide vår kunnskap, og kunnskapen som produseres må være pålitelig og etterprøvbar. Normer som skal bidra til å opprettholde forskning som en særlig form for kunnskapsproduksjon er felles for alle fag, selv om de kan ha ulike formuleringer, tilpasset de enkelte fagområder. 

Deskriptiv og normativ etikk

Deskriptiv etikk beskriver blant annet hvilke rettigheter og plikter forskere har, for eksempel med hensyn til individer som deltar i forskning, slik som normen om informert samtykke.

Normativ etikk tar mer form av idealer og beskriver ønsket praksis. I normativ etisk teori skilles det mellom konsekvensetikk, pliktetikk og dydsetikk. I konsekvensetikken bedømmes menneskelig atferd ut fra de virkninger de har. Pliktetikken vektlegger betydningen av absolutte prinsipper eller regler, uavhengig av konsekvensene. Dydsetikken fokuserer på dyder, dvs. egenskaper eller holdninger og den handlendes karakter.

Forskningsetikken lar seg ikke redusere til én etisk teori. Den er pluralistisk (se faktaboks). Mange vil mene at forskningen skal bedømmes ut fra de virkninger den har og om den for eksempel vil komme samfunnet til nytte. Samtidig vil de fleste mene at det finnes absolutte grenser for hva forskningen kan tillate seg, uavhengig av nytteverdi, blant annet fordi forskere har en plikt til å respektere den enkeltes menneskeverd og fordi forskningen må ivareta grunnleggende prinsipper som sannhetssøken. Derfor krever forskningsetikken refleksjon, ikke bare etterlevelse av regler. 

Sentrale normer 

Sannhetsnormen er ufravikelig i all vitenskapelig virksomhet. Sannhetssøken, sannhetsforpliktelse, redelighet og ærlighet er en forutsetning for forskningens kvalitet og pålitelighet. Sannhetsnormen er knyttet til overordnede metodologiske normer, som saklighet, klarhet, etterrettelighet og etterprøvbarhet. Disse normene skal sikre at vitenskapelige metoder følges på en faglig forsvarlig måte. Videre er forskning regulert av institusjonelle normer, som skal bidra til at forskning er åpen, kollektiv, uavhengig og kritisk (kjent som «vitenskapens etos»). Alle disse normene konstituerer og regulerer god vitenskapelig praksis og skal sikre forskningens integritet. 

Den kanskje mest grunnleggende allmennmoralske verdien i forskningsetikken er menneskeverdet, som blir ivaretatt gjennom tre prinsipper: respekt for likeverd, frihet og selvbestemmelse, beskyttelse mot risiko for skade og urimelig belastning, og rettferdighet i prosedyrer og fordeling av goder og byrder (som angitt i The Belmont Report, 1979). Disse forpliktelsene skal sikre forskningens forsvarlighet. 

Ifølge FNs verdenserklæring om menneskerettigheter har alle mennesker rett til å få del i den vitenskapelige fremgangen og dens goder (art. 27 (2)). Derfor er forskningsformidling en viktig del av forskningsetikken. Forskere bør være åpne om risiko og vitenskapelig usikkerhet, og de må ta nødvendige forholdsregler for å unngå at forskningen er til skade for mennesker, samfunn, natur og miljø. 

Forskningsetikken utvikler seg, som forskningen og samfunnet for øvrig endrer seg. I forskningspolitikken de siste årene har det vært et stort fokus på at forskningen skal bidra til å løse store samfunnsutfordringer og samhandle med næringsliv, forvaltning og brukere. Dette er en utvikling som langt på vei kan være i tråd med gjeldende forskningsetiske normer, men som også setter normer under press og kan øke behovet for å sikre forskningens uavhengighet.  

Forskningsetikken har utviklet seg tett opp til det enkelte fag og i takt med de utfordringer forskere i ulike fag har møtt. At forskningsetikken er utformet i henhold til spesifikke kjennetegn innen et fag, institusjon og nasjon, kan gjøre den mer brukervennlig. Samtidig er det ønskelig med en tverrfaglig og global dialog om forskningsetikken. 

Forskningsetiske retningslinjer 

Anerkjente forskningsetiske normer utvikles både internasjonalt og nasjonalt. I Norge er forskningsetikken nedfelt i retningslinjer utformet av nasjonale forskningsetiske komiteer. Forskningsetiske retningslinjer og vurderinger er rådgivende.

De nasjonale forskningsetiske retningslinjene i Norge er utviklet av forskere, i samspill med forskere og til hjelp for forskere. Retningslinjene er en kodifisering av forskerfellesskapets egne verdier og normer, og de skal sikre akademisk frihet, ansvarlighet og integritet i forskning. De er utviklet over tid, og de er basert på erfaringer med nye utfordringer og innspill fra ulike aktører.  

De forskningsetiske retningslinjene skal gi studenter, forskere og forskersamfunnet, både i UH-sektoren, instituttsektoren, ved sykehusene og næringslivet, kunnskap om anerkjente forskningsetiske normer. Retningslinjene skal også være et kunnskapsdokument for forsknings-finansierende instanser, forvaltningen, samarbeidspartnere, politikere og allmenheten. De kan være nyttige redskaper i diskusjon om rolleavklaringer, avklaring av interessekonflikter og grensedragninger mellom forskning og politikk. De forskningsetiske retningslinjene gjelder uavhengig av hvordan forskningen organiseres og finansieres. Retningslinjene er også relevante for annen forskningsnær virksomhet, som innovasjon og utviklingsarbeid. 
Retningslinjene er rådgivende og skal bidra til å utvikle forskningsetisk skjønn og refleksjon, avklare etiske dilemmaer, fremme ansvarlig forskning og forebygge uredelighet. De redegjør for ulike hensyn og forpliktelser, og de utdyper ansvaret til forskere, forskningsinstitusjoner og andre forskningsaktører. De kan være til hjelp ved vurderingen av enkeltsaker, i planleggingen av et forskningsprosjekt eller ved rapporteringen og publiseringen av funn og resultater.  

I forskningsetiske vurderinger må forskere ofte veie ulike hensyn opp mot hverandre. Noen ganger er det tett forbindelse mellom ulike normer, for eksempel er etterrettelighet en forutsetning for etterprøvbarhet. I andre tilfeller kan ulike deler av retningslinjene stå i et motsetningsforhold, for eksempel når man skal avveie samfunnsnytte mot risiko for skade eller belastning på enkeltindivider. I forskning kan det også oppstå forskningsetiske spørsmål som retningslinjene ikke tar høyde for. Forskere må selv identifisere og vurdere etiske dilemmaer og utvise et reflektert og velbegrunnet skjønn.  

Grunnleggende normer gjelder på tvers av fag, mens andre normer kan være delvis disiplinspesifikke og bidra til å definere og regulere forskningen innen vedkommende disiplin. I tverrfaglige prosjekter anbefales det at de forskningsetiske retningslinjene for de ulike fagområdene følges.  

Medisin og helsefag 

Forskningsetikken innen medisin og helsefag tar utgangpunkt i internasjonale retningslinjer, særlig utviklet som et oppgjør med uetiske medisinske forsøk under 2. verdenskrig. Mest sentral er Helsinkideklarasjonen, som er utviklet av Verdens legeorganisasjon, men regnes nå som retningsgivende for forskning innen medisin og helse.  Denne slår fast at den individfokuserte etikken er grunnleggende, ved formuleringen om at målet om å frembringe ny kunnskap aldri kan gå foran rettighetene og interessene til individuelle forskningsobjekter (pkt 8). Et annet svært sentralt dokument biomedisinkonvensjonen, som skal sikre at menneskerettighetene blir ivaretatt ved anvendelsen av biologi og medisin. 

I Norge er Helsinkideklarasjonen sentral for Helseforskningsloven, som regulerer all medisinsk og helsefaglig forskning. Ifølge loven må medisinsk og helsefaglig forskning ha en forhåndsgodkjenning før den kan igangsettes. Godkjenningen gis av Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK), og avgjørelser kan påklages til Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM). NEM har også ansvar for faglig koordinering av komiteene i REK. 

Formålet med helseforskningsloven er «å fremme god og etisk forsvarlig medisinsk og helsefaglig forskning». Medisinsk og helsefaglig forskning er i loven definert som «virksomhet som utføres med vitenskapelig metodikk for å skaffe til veie ny kunnskap om helse og sykdom».  

NEM har utviklet flere veiledere og spesifikke retningslinjer for medisinsk og helsefaglig forskning. Disse er ment å gi veiledning til forskere på felt der det særlig oppstår forskningsetiske dilemmaer: 

Medisinsk og helsefaglig forskning i lav- og mellominntektsland (2021) er utarbeidet for å ivareta grunnleggende etiske prinsipper i medisinsk- og helsefaglig forskning når forskningen utføres i et lav- eller mellominntektsland.  

Helseforskningslovens saklige virkeområde (2021) er en vurdering og presisering av helseforskningslovens formål og virkeområde og er først og fremst ment å være en hjelp i REkenes diskusjoner, men forskere og forskersamfunn vil også kunne ha nytte av den. 

Retningslinjer for bruk av genetiske undersøkelser av mennesker i medisinsk og helsefaglig forskning (2016) er utarbeidet for å bidra til forutsigbar og ensartet praksis i REK-systemet og bidra til etisk og juridisk forsvarlig behandling av forskningsprosjekter som inkluderer genetiske undersøkelser. 

Betaling til deltakere i medisinsk eller helsefaglig forskning (2009) omhandler hvilke dilemmaer som kan oppstå og hvilke etiske hensyn en må ta ved vurdering av betaling av forskningsdeltagere.  

Veiledning for forskningsetisk og vitenskapelig vurdering av kvalitative forskningsprosjekt innen medisin og helsefag (2010) er utarbeidet for å bidra til å dekke et behov for tydelige kriterier for vurdering av kvalitative studier i REK-systemet. 

Klinisk utprøving av legemidler (2005) er retningslinjer for vurdering av post-marketing studier.  

Retningslinjer for inklusjon av kvinner i medisinsk forskning (2001) omhandler betydningen av å inkludere begge kjønn i all medisinsk forskning. 

Naturvitenskap og teknologi 

Innenfor naturvitenskap og teknologi er forskningsetiske normer konkretisert i Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi, utarbeidet av Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT). NENT har i tillegg utarbeidet etiske retningslinjer for bruk av dyr i forskning. 

Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi er delt inn i ti områder: 

Forskningens rolle i samfunnet. Forskning har verdi i seg selv som grunnlag for ny kunnskap. Denne kunnskapen kan være nyttig på ulike måter, på kort og lang sikt. Retningslinjene som berører forskningens forpliktelser overfor samfunnet, handler om det selvstendige ansvaret forskere og forskningsinstitusjoner har. Ansvaret omfatter å sikre kunnskapsgrunnlaget for bærekraftig utvikling, å bidra til den offentlige samtalen, å hindre utilsiktet bruk av forskningen med negative konsekvenser for mennesker, samfunn og natur (inkludert dyr og miljø) og å følge anerkjente internasjonale konvensjoner som er forskningsetisk relevante. 

Redelighet, etterrettelighet og åpenhet. Søken etter sikker, dekkende og relevant kunnskap er grunnleggende i forskning. For at forskningen skal være pålitelig og troverdig, er det viktig at forskere følger god vitenskapelig praksis som reguleres av forskersamfunnet selv.  

Akademisk frihet og forskningens uavhengighet er et nødvendig grunnlag for en kunnskapsutvikling som er tilliten verdig. For å sikre forskningens integritet må den være fri og uavhengig. Akademisk frihet forutsetter en ansvarlig selvregulering og god vitenskapelig praksis.   

Usikkerhet, risiko og føre-var-prinsippet. Forskning og teknologiutvikling kan ha omfattende konsekvenser for folks helse, for samfunn og for økologi. En økt bekymring for menneskets ødeleggende påvirkning på miljøet førte til utviklingen av føre-var-prinsippet. Med dette fulgte en økt bevissthet om at naturvitenskapelig metode ikke alltid er tilstrekkelig for å konkludere med om en inngripen får negative konsekvenser. 

Det er viktig at forskere vurderer og kommuniserer usikkerhet og risiko i forbindelse med forskningen, og at beslutningstakere som bruker vitenskapelig kunnskap, får en god forståelse av kunnskapens gyldighet og den konteksten den inngår i. Usikkerhet og risiko er forskningsetisk relevant også i tilfeller der de ikke lar seg tallfeste; mens usikkerhet i utgangspunktet er en nøytral angivelse, er risiko noe negativt eller en uønsket konsekvens. 

Interessekonflikter og habilitet. Forskningens uavhengighet og åpenhet påvirker samfunnets tillit til den. Tilliten til forskning kan settes på prøve dersom det kan reises tvil om forhold som har påvirket forskningen. Slike forhold kan gjelde forskeres og forskningsinstitusjoners egne interesser, eller påvirkning fra myndigheter, finansiører eller samarbeidspartnere. For å motvirke illegitim påvirkning og svekkelse av tillit til forskningen er det viktig med åpenhet om forskerrollen, forskningen og finansieringen av den. Dette gjelder for all forskning, men kan kreve ekstra oppmerksomhet i oppdragsforskning, ved ekstern finansiering av forskningsprosjekter og i samarbeid hvor partenes ulike interesser kan sette forskningen under ekstra press. 

Beskyttelse av personer. Forskning som involverer mennesker, reiser særlige krav knyttet til respekt for den enkeltes integritet og sikkerhet. Dette omfatter forskeres ansvar for å innhente samtykke, gi tilstrekkelig informasjon og sikre personvern. Kravene kan bli ytterligere skjerpet ved forskning knyttet til sårbare grupper og barn. Forskere må også ta hensyn til andre som blir berørt av forskningen, for eksempel pårørende, foresatte, eiere av dyr det forskes på, og personer som bidrar med observasjoner, foto og lignende. 

Beskyttelse av dyr i forskning. En del forskning involverer dyr, enten som modellorganisme eller ved direkte dyrerelatert forskning. Dyr er sansende vesener med evne til å føle smerte. Dyrenes interesse og god dyrevelferd skal telle med i etiske avveininger som angår skade og nytte for mennesker, dyr og miljø. 

Andre kunnskapsbærere og kunnskapsformer. I alle samfunn finnes det et mangfold av kunnskapsformer. Forskere, yrkes- og profesjonsutøvere, så vel som lekfolk, besitter ulike former for erfaringsbasert kunnskap. Individer og lokalsamfunn kan besitte spesifikk lokalkunnskap. Tradisjonell kunnskap brukes om et kumulativt sett av kunnskaper, ferdigheter, praksiser og framstillinger som er opprettholdt og utviklet gjennom erfaring, gjerne over generasjoner. Disse kunnskapsformene og kunnskapsbærerne bør påaktes og samtidig vernes mot urimelig utnytting. 

Oppdragsforskning, samarbeid og medvirkning. Forskning og innovasjon utføres ofte i samarbeid med eksterne parter eller på oppdrag fra eksterne oppdragsgivere. Når de eksterne aktørene i større eller mindre grad kan påvirke utforming og tematisk avgrensning, gjør aktørenes ulike forventninger og interesser at forskningsetiske normer kan komme under ekstra press. 

Varsling. Varsling innebærer at en arbeidstaker melder om kritikkverdige forhold på egen arbeidsplass eller om forhold andre steder. I tillegg til varsling etter arbeidsmiljøloven kan en varsling gjelde interne forhold i forskningen spesifikt knyttet til vitenskapelig uredelighet, eller den kan gjelde bredere forskningsetiske forhold med andre typer samfunns- eller miljømessige nedslagsfelt. Det er i denne bredere forstand begrepet benyttes her. 

Institusjoner må behandle ulike varslingssaker på hensiktsmessig måte etter gjeldende rutiner og regelverk. Institusjoner må påse at de involvertes rettsvern og omdømme ikke trues. 

Forskningsformidling. Det er et samfunnsansvar å formidle forskning til et bredere publikum utenfor forskerfellesskapet. Forskningsformidling er en av kjerneoppgavene til forskeren og den enkelte forskeren bør derfor prioritere formidling høyt. Institusjonene skal legge til rette for at forskerne bidrar til denne formidlingen. Formidling av forskning og deltagelse i aktuelle samfunnsdebatter bør være en rutinemessig del av forskningsvirksomheten. 

Samfunnsvitenskap og humaniora 

Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) har utviklet retningslinjer for samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning i bred forstand, herunder fagområder som rettsvitenskap, teologi, utdanningsvitenskap, psykologi og samfunnsmedisin. De kan anvendes i kunstnerisk utviklingsarbeid og museal praksis, og de kan være relevante for andre fagområder og tverrfaglige samarbeid.  

NESHs retningslinjer angir sentrale forskningsetiske forpliktelser innenfor samfunnsvitenskap og humaniora, oppsummert i fem deler: 

A) Forskerfellesskapet: Forskere har et kollegialt ansvar overfor hverandre i forskerfellesskapet. De skal opptre sannferdig, behandle hverandre med respekt og anerkjenne hverandres bidrag i prosjekter og publikasjoner. Forskere har et kollektivt ansvar for å fremme forskningens verdier og normer også i undervisning, veiledning, formidling og publisering. 

B) Hensyn til personer: Forskere har ansvar overfor alle personer som inngår i eller deltar i forskning. Forskere skal respektere deres menneskeverd og ta hensyn til deres personlige, integritet, sikkerhet og velferd. Informert samtykke til å delta i forskning er et forskningsetisk hovedprinsipp.  

C) Grupper og institusjoner: Svakstilte og sårbare grupper kan ha særskilt behov for beskyttelse, og det kan være nødvendig å ta spesielle hensyn når man forsker på tvers av kulturer eller på kulturminner. Også offentlige virksomheter og private organisasjoner har et medansvar for at forskning de deltar i, skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. 

D) Oppdragsgivere, finansiører og samarbeidspartnere: Forskere og forskningsinstitusjoner har forpliktelser overfor oppdragsgivere, finansiører og samarbeidspartnere. På samme måte har andre forskningsaktører forpliktelser overfor forskere og forskningsinstitusjoner. Forskningsetikken balanserer normer om åpenhet og uavhengighet mot krav om nytte og samfunnsrelevans. 

E) Forskningsformidling: Forskere og forskningsinstitusjoner har ansvar for å formidle vitenskapelige resultater, arbeidsmåter og holdninger fra egen og andres forskning, til resten av samfunnet. Forskningsformidling omfatter dialog på tvers av fagområder, samspill med ulike aktører i samfunnet, samt forskeres deltakelse i samfunnsdebatten. 

Menneskelige levninger 

Norge har et eget utvalg, Nasjonalt utvalg for forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget), som utvikler råd og veiledning for forskning på (eldre) menneskelige levninger. 

Eldre menneskelige levninger omfatter flere og ofte overlappende identiteter som kan gi opphav til et bredt spekter av etiske dilemmaer. Levningene (i) er rester etter individer som fortjener en respektfull behandling; (ii) representerer grupper, etniske eller andre, hvis historie og kultur likeledes fortjener respektfull behandling; (iii) de er vitenskapelige kilder til bedre forståelse av tidligere samfunn og folk; og (iv) de kan, basert på deres kulturelle eller arkeologiske kontekst, defineres som unike eller sjeldne. Eksempler kan være levninger av individer som tilhører historisk undertrykte grupper, levninger med få eksisterende kulturelle eller arkeologiske paralleller, eller levninger uten klar funnkontekst eller opprinnelse. 

Dilemmaene er spesifikke for dette forskningsfeltet. Derfor har et hovedfokus for Skjelettutvalget vært å etablere spesifikke retningslinjer for forskning på eldre menneskelevninger basert i anerkjente normer og standarder innenfor forskningsmiljøet. Forskningsetisk veileder for forskning på menneskelige levninger (2022) består av 11 punkter delt inn i to deler: «Del A: Anerkjennelse, hensyn og kontekst» og «Del B: Analyser, resultater, formidling og repatriering». Del A omfatter hensyn til individet (1), nålevende etterkommere (2), unike menneskelige levninger (3), funnkontekst, opphavssted og eierhistorie (4) og ulike grupper (5). Del B omfatter hensyn til forskningsprosjektets kvalitet og gjennomførbarhet (6), utilsiktede konsekvenser (7), destruktive metoder og etterprøvbarhet (8), datahåndtering (9), repatriering (10) og visuell formidling (11). 

Videre lesning 

Forskningsetiske retningslinjer fra de ulike komiteene, finner du her.  

Vil du lese mer om ulike forskningsetiske temaer, kan du se Forskningsetisk bibliotek, en samling artikler særlig egnet for undervisning og skrevet av ulike eksperter innen fagområdene. 

Ønsker du forslag til undervisning, kan du se denne siden, eller oversikten over eksterne ressurser. Du finner også journalistisk innhold om forskningsetikk i Magasinet Forskningsetikk, et uavhengig fagblad utgitt av De nasjonale forskningsetiske komiteene. 

Kilder

Beauchamp, T.L. and Childress, J.F., 2001. Principles of biomedical ethics. Oxford University Press, USA.

Merton R.K. 1942. The Ethos of Science, J. Legal and Political Sociology 1: 115‐126. Gjengitt i: Merton R.K, Sztomka P. (ed.), Social structure and science, 1996. University of Chicago Press, Chicago.

National Commission for the Protection of Human Subjects of Biomedical and Behavioral Research. (1979). The Belmont report: Ethical principles and guidelines for the protection of human subjects of research. https://www.hhs.gov/ohrp/regulations-and-policy/belmont-report/read-the-belmont-report/index.html

Tranøy, K. E., 2005. Medisinsk etikk i vår tid. Fagbokforlaget